Underholdende og overtydelig Moyes
BOK: Jojo Moyes nye roman er lettlest og underholdende – men også overtydelig og forutsigbar.
Jojo Moyes:
I dine sko. 489 sider. Oversatt av Eva Ulven. Bonnier Norsk Forlag.
Hvem har ikke drømt om å gå i andres sko av og til? Men hvem vet hva som faktisk kan skje om man blir tvunget til det? Tja, livet kan jo rett og slett bli snudd opp ned ...
Pauline Sara Jo «Jojo» Moyes er en av Storbritannias mestselgende forfattere. Hun har til nå utgitt bøker i 46 land, og solgt over 40 millioner bøker. Hun er kjent for å skrive med humor og varme, noe som også har truffet meget godt i det norske markedet. Mange har nok ventet lenge på hennes nyeste bok, men nå er den endelig her og har fått den norske tittelen «I dine sko».
Nisha Cantor lever et liv i overdådig luksus, men da bagen med
Chanel-jakken og Louboutinskoene forsvinner fra treningssenteret, kunne det ikke ha skjedd på en verre dag. Hun bare må ha tak i de skoene! Sam, som ved forveksling har klart å ta med seg bagen til Nisha, har det ikke bedre. Mot hennes vilje er hun nødt til å opptre i de luksuriøse Louboutin-skoene, og snart blir livet snudd på hodet for dem begge to.
Det er mye jeg liker ved denne romanen. For eksempel er språket lett og flyter godt, noe som gir en god leseropplevelse. Jeg har ikke lest originalversjonen, men for meg ser det ut som om oversetteren har lagt vekt på at det skal brukes et klart hverdagsspråk, og det er utrolig passende her. Også det at Moyes tematiserer overgangsalderen er et absolutt pluss. Det er artig å se hvordan noen av kvinnene i denne boka knytter bånd nettopp fordi de er i samme fase av livet, med full forståelse for alle utfordringene dette medfører.
Selv om denne romanen er skrevet for å vaere underholdende og lett å fordøye, blir det til tider litt for overtydelig og for forutsigbart denne gangen. Jeg må innrømme at jeg savner noen overraskende vendinger som kan holde spenningen oppe underveis i historien, nå fremstår romanen som noe drøvtygget, der det er lite som overlates til meg som leser.
«I dine sko» er absolutt skrevet i Moyes´ånd, og er en lettlest underholdningslitteratur som absolutt har sin skare på det norske markedet. Jeg må innrømme at dette ikke er min foretrukne type litteratur, men jeg er trygg på at denne finner sitt publikum her. Ut fra hva jeg forventer av underholdningslitteratur som dette, vil jeg gi romanen en solid firer. Og som et lite ekstra krydder for alle Moyes fans kan jeg nevne at det er lansert nytt forfatterbesøk, for første gang på 7 år, den 15. mars.
Tor Åge Bringsvaerd:
Den himmelske makrell. 185 sider. Cappelen Damm.
Denne mannen er ikke til å tro. I norsk litteratur finnes det ikke maken, og da tenker jeg ikke bare på at han har skrevet så mange bøker at du må vaere matematiker for å telle dem alle – langt over hundre, så langt.
Nei, viktigere er det at han alltid går sine egne veier, at han aldri har brydd seg om trender og tendenser, og at han derfor alltid er forfriskende ny, selv om han rundet åtti for tre-fire år siden.
«Den himmelske makrell» er typisk i så måte. Her vandrer Bringsvaerd delvis på stier han har ryddet – det er lett å kjenne igjen både stil og persongalleri, for de som har fulgt ham noen tiår. Men det gjør ingenting, for hans evne til å fabulere, til å skrive fabelaktig (i ordets mest konkrete betydning) litteratur, er både underholdende og tankevekkende.
Denne gang handler det om en bydel, eller et litt forvokst kvartal om noen tiår, der alle beboerne lider av samme mentale forstyrrelse. De innbiller seg at det svever en gigantisk makrell over dem, og resten av samfunnet lar dem leve i sin overbevisning. Men de passer på, de følger med, de snikmedisinerer dem og sørger for passe avstand mellom dem og resten av samfunnet. Litt sci-fi-aktig, altså, litt orwellsk framtidspessimisme, muligens, litt mild religionskritikk og et spark til sosionomisering og omsorgsindustri? Det og. Kanskje.
Men mest av alt, som alltid, den bringsvaerdske lekenheten som ikke lar seg plassere. Han lar ulike figurer komme til orde. Han siterer ikke-skrevne tekster fra framtiden. Han refererer til en forfatter og en litteraturpris han har diktet opp og fortalt om før, han henter fram karakterer vi har vaert innom tidligere, og han fråtser i mytologiske forestillinger og sannheter som ikke alltid er faktiske i ordets mest innsnevrede forstand – men likevel sannferdige på sitt eget skrudde vis.
Og han boltrer seg i språket, som alltid, i innsiktsfulle og/eller snåle formuleringer som er en fryd å lese. Ta denne, som et eksempel:
Ved middagstid kommer han i samtale med to menn som kaller seg presidenter. De har glemt hvor de er det. Hele dagen sitter de bøyd over et gammelt skoleatlas og leter etter landene sine. Når Silas spør dem om noe, svarer de aldri på det de blir spurt om. «Det er sånn du kan merke at de er virkelige statsmenn».
Og denne, slik at vi ikke glemmer at Bringsvaerd, som alltid, viser sin kjaerlighet til dyr, og gir dem solid plass i sine eventyrlige romaner:
«Ennå har du ikke fortalt meg hva du heter», sier Rakel.
«Jeg heter Katt,» sier Katten.
«Det er et navn som kler deg».