En sjelden anledning, som en fotoutstilling
FILM: Kresne seere vil elske dette. De som jakter underholdning, vil kjede seg. Men gi de fantastiske bildene en sjanse, det kan bli lenge til du får muligheten til å se noe liknende.
Vanskabte Land Islandsk-dansk historisk drama, 2022. Regi: Hlynur Pálmason. Med Ingvar Eggert Sigurðsson, Friðrik Friðriksson, Elliott Crosset Hove. 2 timer 22 minutter. Aldersgrense 12 år.
En time ut i denne uvanlige, islandsk-danske filmen, var spørsmålet ikke lenger mulig å holde tilbake: Er dette flott og fascinerende, eller også kjedelig?
Halvannen time senere hadde jeg ennå ikke funnet svaret, for «Vanskapte Land» er både og: Et sjeldent stykke filmkunst, et mektig menneskelig drama i enda mektigere natur, og så stille, så sakte, så taust at filmen hele tiden utfordrer tålmodigheten.
Det faktiske utgangspunktet er en kiste full av gamle fotografier, antakelig de aller eldste fra østlige Island. Ifølge rulleteksten er filmen inspirert av disse bildene, og det synes: Her synes bildene viktigere enn handlingen.
Dermed får vi, i originalt og nesten kvadratisk format, demonstrert både prestens og filmfotografens forelskelse i islandsk natur, islandsk vaer. Her føres kamera sakte i sirkel, det låses fast og gir oss scener som framstår som stillbilder fra året rundt, her zoomes det inn og ut over elver og daler og fosser og fjell, hav og hei.
Og over små mennesker langt der nede, helt der borte, folk som strever med naturen, seg selv, hverandre, eller sin Gud.
Prestens vandring
Den lille handlingen som finnes, følger en ung, dansk prest som på 1800-tallet skal reise til en utpost på østkysten av Island. Han kunne seilt dit, men ønsker selv å gå gjennom landet – for å bli kjent med det, for å komme tett på menneskene, og for å fotografere.
Presten er hovedpersonen, en slags oppdager som dras mellom nysgjerrighet og kunnskapslyst på ene siden, og fordommer og forakt på andre. Rundt ham er tolken, guiden og hjelpere som ikke klarer ta ham helt på alvor, denne dansken som knapt kan ri og ikke behersker de barske vilkårene han oppsøker.
Vel framme møter presten sin lille menighet, og to kjøpmannsdøtre. Hvordan det går? Jeg røper egentlig ingenting ved å si at dette er langt fra happy ending i rosa solnedganger. Fra første bilde plantes undergrunnsstemningen, og den følger filmen til siste slutt.
Underveis er ansiktene dystre – nesten like tunge som regnet som ustanselig ramler over syndige og frelste, bare avbrutt av sludd. Dette er vått og våtere enn vått, passende nok fulgt av tolkens forsøk på å laere presten alle islandske ord for regn.
Fotoutstilling
Nå, et halvt døgn etter at rulleteksten er forbi, lyset slått på og filmen forlatt, har jeg ennå ikke et skråsikkert svar på mitt eget spørsmål. Jo, dette fascinerer, bildespråket er fantastisk – også fordi det er så rendyrket og insisterende.
Og ja, det er noe vakkert over små mennesker i svaer natur.
Samtidig er naturen så overveldende at menneskene nesten blir borte, de blir statister i en beretning som er større enn dem selv. Derfor framkaller filmen overraskende få følelser. På den anne side: Det betyr at den aldri faller for fristelsen til melodramatiske og sentimentale snarveier. I stedet utfordrer den, bildene slipper ikke taket, heller ikke den underliggende kulturkonflikten.
Ok, jeg lander på at denne fotoutstillingen av en film er flott og fascinerende og en sjelden anledning for et kresent filmpublikum. Så får vi heller tåle at den, målt mot dusinvarefilmene fra enda lenger vest, også kan kjennes litt kjedelig.