I Sanliurfa løftes livløse kropper opp fra de støvete ruinene
SANLIURFA: I storbyen Sanliurfa har man enn så lenge bare funnet døde kropper under murstykkene fra de kollapsede boligblokkene. Jordskjelvet har gjort over 300 000 mennesker hjemløse, og fortsatt kjenner man etterskjelv. Nødhjelpen har ikke nådd frem til
I midten av en stor haug av murstykker i sentrum av storbyen Sanliurfa i det sørøstlige Tyrkia har to gravemaskiner jobbet uavbrutt i tre døgn.
Haugen er skapt av det som en gang var en boligblokk på 25 leiligheter fordelt på syv etasjer. Bygningen ble jevnet med jorda på få dramatiske sekunder mandag morgen, da Tyrkia ble rammet av det kraftigste jordskjelvet landet har opplevd på 80 år. Jordskjelvets episenter var ved byen Kahramanmaras, omtrent 200 kilometer fra Sanliurfa.
Samme formiddag fulgte et nesten like voldsomt og like ødeleggende skjelv i samme område. Ti provinser i Tyrkia og deler av Syria er sterkt påvirket av hendelsen. I Sanliurfas sentrum er alle bebodde eiendommer evakuert. Omkring en kvart million mennesker har plutselig blitt hjemløse.
Tidlig onsdag morgen, før soloppgang, hadde en gruppe på omtrent 50 redningsarbeidere gått i gang med å lete etter beboere som befant seg i boligblokken da det første jordskjelvet fant sted. – Vi vet at det var minst 80 mennesker der inne. På nåvaerende tidspunkt har vi klart å hente ut elleve av dem – alle omkomne, sier en frivillig hjelpearbeider.
Like ved står en gruppe på fem menn i 30-årene. De fryser. Vinteren er uvanlig kald for området, med temperaturer under frysepunktet, og de har derfor tent et lite bål på fortauet for å holde varmen. Den ene er viklet inn i et rødt teppe. Han skjelver av kulde.
– De fant søsteren min og nevøen min der inne i går. Fortsatt er tanta og onkelen min savnet. Jeg blir her til de er funnet, sier han stille, og uten optimisme i stemmen.
Litt lengre bort står en yngre mann og taster et nummer inn på mobiltelefonen sin. Det har han gjort jevnlig i flere dager.
– Jeg forsøker å få kontakt med vennen min. Han var i leiligheten sin i syvende etasje. Jeg får ringetone når jeg ringer, så han har ikke tømt batteriet ennå. Kanskje skjer det et mirakel, sier han.
Plutselig endrer stemningen på murhaugen seg. Gravemaskinen senker halsen sin og lar skuffa hvile. Redningsarbeiderne suger seg sammen, som om de var én organisme, i lukket ring med ansiktene vendt mot krateret. De spenner ut tepper mellom seg og skjermer for innsyn i det som foregår. En nesten andektig stillhet senker seg. En mann i militaeruniform med bøyd hode står med foldede hender bak ryggen. De kraftige lampene som brukes i redningsarbeidet skinner filmisk om kapp med månen på den blåsvarte himmelen. Og så skjer det.
Nesten samtidig med at imamens morgenbønn lyder fra den naerliggende moskeens forvrengte høyttalere, blir en livløs kropp løftet ut av det askegrå støvet i ruinene. Ringen rundt den døde, som blir plassert i en grønn kiste, oppløses først da kisten er fulgt helt inn i en av de ventende ambulansene som kort etter kjører vekk, uten blålys og sirene. Det foregår langsomt og diskret. En flokk sorte fugler krysser inn over den gapende plassen, og imamens sang høres ut som en sang for den døde.
Nye skjelv
Så setter gravemaskinen i gang igjen. Redningsarbeiderne sprer seg igjen ut over haugen av rast eiendom og liv, og fortsetter med oppgavene sine. En av dem baerer en stor stabel med bøker ut av ruinene. En annen kommer med en veske og et fotografi han
har funnet. De døde blir båret vekk forsiktig og respektfullt. Avslutningen på vedkommendes liv må imidlertid ha vaert det motsatte: brutal og brå. Akkurat som for de andre ofrene for jordskjelvet, som inntil vider har krevd mer enn 11 000 ofre. Nesten 3 000 i Syria, og over 9 000 i Tyrkia.
I Sanliurfa har man inntil videre bekreftet 200 omkomne. Mange flere er savnet i ruinene. Selv om byens sentrum er evakuert og stort sett alle butikker stengt, så er det ikke mennesketomt. Tvert imot. Over alt har folk funnet midlertidig opphold, i parker, i moskeer, i hotellobbyer, på skoler og på fortauene.
Folk gjør det de kan for å klare seg i den uvanlige kulda.
Ved et busskur har en gruppe tent opp bål. Og på gatene ligger folk innpakket i dyner og flere lag med klaer. Andre har laget seg telt eller flyttet inn i bilene sine.
Stemningen er preget av uvisshet, nervøsitet og frykt.
– Vi kjenner alle noen som enten er døde, meldt savnet eller blitt hjemløse. Så alle er av en eller annen grunn bekymret, sier en kvinne ved navn Hadija.
I løpet av onsdag merket man flere etterskjelv i byen. Ikke fullt så kraftige som skjelvene tett på det opprinnelige episenteret, men onsdagens etterskjelv nådde opp over 5 på skalaen. Det er imidlertid nok til å gi folk skrekken, etter hva de har gått gjennom.
Minst 18 boligblokker har rast sammen i Sanliurfas sentrum siden mandag. Bygg som simpelthen kollapser som pannekaker og innhyller resten av det omkringliggende området i en hvit støvsky.
Ved Yenechehir-gata har en større gruppe samlet seg. Redningsmannskap har gått i gang med oppryddingen. Enda en boligblokk har rast ned.
– 19 døde inntil videre, forteller naboen Omar, som står ved gjerdet inn til stedet og rister på hodet.
De mange kollapsede bygningene har startet en heftig debatt i Tyrkia om sikkerhet ved bygging av boliger. Om dårlig og ulovlig byggearbeid.
– Er det ikke påfallende at den blokka har rast sammen, mens de to ved siden av står helt fint, spør Omar.
Den gamle mannens tårer
Den tyrkiske regjeringen har erklaert unntakstilstand, men president Erdoğan må stå som adressat for stor kritikk mot regjeringens akuttrespons. Mange mener at responsen har vaert for langsom og for dårlig organisert. Erdoğan har forklart seg med at nødhjelp ikke har nådd frem på grunn av dårlig veinett. Men onsdag var han i Kahramanmaras, hvor han sa at akuttarbeidet nå er på rett spor.
Internasjonale nødhjelpsorganisasjoner er til stede i området, og regjeringen har også fått tilsvarende omtrent 37 millioner norske kroner til akutthjelp fra EU.
Jobben med å organisere nødhjelpsarbeidet er en kamp mot klokka. Det gjelder å finne ly til de mange hundre tusen tyrkerne og syrerne som nå står uten tak over hodet. Om natta kryper temperaturen i de verst rammede områdene ned mot syv minusgrader.
I Sanliurfa er nødhjelpen så godt som ikke-eksisterende. Vi har i hvert fall ikke fått øye på noen av de internasjonale organisasjonene. Enkelte steder er imidlertid små rekker av telt satt opp på statens regning, og det blir delt ut varm suppe. Men det er sporadisk, og slett ikke tilstrekkelig.
Det humanitaere dramaet som utspiller seg, er saerlig tydelig i nabolaget ved byens hovedgate, den såkalte Ipekyol boulevard, hvor det bor mange syriske flyktninger. I Sanliurfa alene bor det omtrent en halv million syrere. De fleste av dem har kommet hit som flyktninger fra borgerkrigen i hjemlandet, som ligger kun fem mil unna.
I et hvitt plasttelt i en liten, trang sidegate har fire syriske barnefamilier samlet seg i et klamt kaos. Ti voksne og 30 barn på omtrent 30 kvadratmeter. Den yngste er ei lita jente som knapt er en uke gammel. I midten av teltet står en kakkelovn som fyller lufta med røyk. Ei jente på rundt fem år står og varmer ansiktet sitt ved det varme metallet. Utenfor står barn uten sko på føttene og uten jakker. En kvinne ammer spedbarnet sitt i baksetet på en rusten varebil. Familiene bor i falleferdige murhus, og tør ikke dra hjem. Om natta står mennene utenfor, så kvinner og barn får plass til å sove. De er sultne og slitne alle sammen, sier de.
– Det er ingen som hjelper oss. Og det nytter ikke å spørre tyrkerne om hjelp, for vi er syrere, og kommer derfor i andre rekke. Vi hadde funnet et ekstra telt som noen nødhjelpsaktivister hadde gitt oss. Men da kom raskt et par tyrkere og tok det fra oss, sier en kvinne ved navn Bahar.
Men alle i denne byen behøver hjelp, og mangler hjelp.
På en forlatt byggeplass i naerheten er bakken gjørmete etter kraftig nedbør mandag og tirsdag. Her står tyrkiske Kamal Alan. Han er 81 år gammel, og har brukket et ben. Han må derfor støtte seg på en stokk. Sønnen hans bar ham på ryggen ned trappene fra deres felles leilighet da skjelvet kom mandag morgen.
Nå står den gamle mannen midt i ingenting. Uten utsikt til hjelp, og uten visshet om den i det hele tatt kommer.
– Kun Gud vet hvorfor dette har skjedd. Kun Gud kan gi oss svaret, gråter han.
Han tørker tårene sine med et lommetørkle.
Igjen høres imamens sang fra moskeen.