Vi har faktisk mange sykepleiere, men de har sluttet

HELSEVESEN: Hvor er viljen til å ta tak i arbeidskraftreserven blant sykepleierne som ikke lenger jobber i helsetjenesten?

Helsedebatten er for tiden dominert av skremmende dommedagsprofetier. Norge har ikke nok helsearbeidere, befolkningen øker i antall eldre og flere pasienter har kompliserte og sammensatte diagnoser. Vi innbyggerne må hjelpe oss selv i alderdommen og helsetjenesten må gjøre en prioritering på hvem som skal få behandling.

Overskriftene skriker mot oss om helserikets dystre tilstand. Grunnmuren i den norske helsetjenesten er i ferd med å sprekke. Norsk Sykepleierforbund (NSF) er oppriktig bekymret for de store sprekkene i grunnmuren, men vi er enda mer bekymret for fravaer av tiltak og behandling av skadene.

Handling til

Sykepleiermangelen er godt dokumentert og større kommer den til å bli. Men hvor er tiltakene for å dempe mangelen på livsnødvendig kompetanse? NSF leter i rapporter, debattinnlegg og ytringer, men finner svaert lite. Har dere gitt opp,- Kjerkhol og gjengen? Her må det handling til!

Det må utdannes flere sykepleiere sies det, men vi har ikke problemer med rekruttering til utdannelsen. Problemet er faktisk å beholde sykepleiere i helsetjenesten. Hvorfor er dette så vanskelig å få til?

Jo, fordi lav bemanning med ansvar for alvorlig syke pasienter blir for tøft. Heftige arbeidstidsordninger som medfører for lite søvn mellom vaktene er helseskadelig. Det er svaert ubehagelig å sitte med en opplevelse av å bli presset til å jobbe ekstra i ferie og fritid. Slike ting er ikke forenlig med å beholde sykepleierne i yrket. Hvis du i tillegg ikke har mulighet for faglig påfyll fordi alle må vaere til stede på jobb, er dessuten utviklingsmulighetene små.

Lett å forstå

Når det hele toppes med en lønn som ikke gjør det mulig forsørge seg selv eller å kjøpe bolig, er det lett å forstå hvorfor sykepleiere forlater yrket.

Dette betyr selvsagt at grunnbemanningen må økes slik at arbeidsforholdene blir bedre. Da blir det mindre press på den enkelte sykepleier, mindre jobbing når naere og kjaere har fri, og det blir rom for fagutvikling og påfyll.

I tillegg må det også bety at ansvarlige myndigheter sørger for reallønnsvekst for sykepleiere, og ikke en reallønnsnedgang. Det må skapes motivasjon i den store arbeidskraftreserven. Vi må ikke gi opp den kompetansen vi faktisk har. Så konkret og enkelt kan det gjøres. Dette skulle jo passe godt til helsepersonellkommisjonens utredning som heter: «Tid for handling!»