Skatteetaten legger seg ikke i selen for kvinne naer nitti
DIGITALISERING: Stort sett går det greit med skatten min. Jeg betaler den, om ikke med glede, så med tanken «sånn er det», og etaten gjør neppe feil. Men i januar, da stusset jeg litt. Det kom mye mindre penger inn i pengebingen min enn forventet. Hva var
Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette? Hadde alle de luretelefonene jeg får fra fremmede land klart å bryte seg inn og stjele fra mine konti? Min sønn sa: Gå bort til Skattens Hus. Han sa at de er svaert hyggelige der og at jeg sikkert kunne få snakke med noen som kan forklare dette for meg.
Her skal det innskytes at selv om jeg er god på data, er jeg ikke det når det gjelder skattespørsmål og sjølmeldinger og andre papirer i den kategorien.
Jeg prøvde å ringe og bestille time til et møte, noe min sønn tilrådde. Men på det oppgitte nummer under 1881 ble jeg møtt med noe jeg håpet var en som kunne gi meg time til et ansiktsmøte med en skatterådgiver eller hva de nå kalles der i skattehuset.
Jeg ble møtt med en kvinnestemme da jeg ringte. Hun snakket den lokale dialekt, men med svaert dårlig diksjon. Jeg skjønte ikke et ord. Jeg ringte opp en gang til og lyttet med hele meg, pluss høreapparatet. Nei, jeg skjønte fortsatt ikke et ord av det hun sa. Dermed kledde jeg på meg regntøyet og brukte beina bort til huset der de regner ut skatten min.
Klokken var om lag ni på morgenen da jeg kom fram. Jeg så ikke et menneske innenfor døra før en vekter ilte til og spurte om mitt aerend. Jeg la det fram, men han tilhørte ikke hjelpemannskapet. Imidlertid var han høflig og hyggelig og ga meg et kort med et annet telefonnummer enn det jeg hadde ringt.
Vel hjemme ringte jeg nummeret på kortet. Der fikk jeg snakke med en skatteansatt på Lørenskog pluss nok en person, innhentet fra geografien et sted. Ingen fra Rogaland. Hyggelige damer begge to, og de råd og forklaringer jeg fikk rekker for meg. Men hvorfor er det umulig å få snakke med en person lokalt?
Jo da, jeg vet jeg skal benytte meg av digitale tjenester. Men nå er det slik at jeg har aversjon når det gjelder tall. Jeg får hjerteklapp og blir tungpustet bare jeg ser et dokument fra det offentlige. Hvorfor kan jeg ikke, i en alder av nesten nitti år, få snakke med en person, ansikt til ansikt? Og hvorfor drakk alle kaffe eller var bortgjemt på kontorene sine da jeg besøkte Skattens Hus i Stavanger?