Løgn på løgn på løgn
GJESTEKOMMENTAR: Hva får en person til å dikte opp en helt ny bakgrunn og livshistorie om seg selv – til å lyve om alt?
Siden før jul har det stormet rundt den ferske kongressrepresentanten George Santos i USA. Santos, som representerer New Yorks tredje valgdistrikt, er sønn av brasilianske foreldre. Utover det er det lite nyttig å hente i å lese CV-en hans. Daglig har det blitt avslørt nye løgner. Han har hevdet å ha gått på gode skoler og universiteter, men ingen av disse har funnet ham i oversikten over tidligere studenter. Han har løyet på seg fancy jobber innen finansnaeringen som han aldri har hatt. Han har svindlet folk for penger og frem til nå sluppet unna, godt hjulpet av en sjarmerende personlighet og evne til å fremstå troverdig mens han lyver om alt fra valper han har stjålet fra amishene til innsamlingsaksjoner som har endt opp i egen lomme.
En løgnmaskin
Det er nå ulike institusjoner som undersøker legaliteten i alle disse eskapadene, inkludert Etikk-komiteen i Kongressen.
Og for alle som sverger til mantraet «alle politikere lyver»: Ja, men ikke i denne utstrekningen.
Når man lyver om alt, er man over i en annen kategori: patologiske løgnere. Som Christian Hart, psykologiprofessor ved Texas Women’s University, sa til CNN: «Vi ser ofte denne tendensen hos mennesker med psykopatiske tendenser eller mennesker med dyssosial personlighetsforstyrrelse. Og i disse tilfellene finner vi at personene er ekstremt komfortable med å manipulere og å bruke og utnytte mennesker, og at de gjør det med svaert lite skyld- eller skamfølelse. Og de tenderer mot ikke å føle anger.»
Homo eller ikke?
Blant de mer spesielle løgnene til Santos finner vi påstanden om at han er oppdiktet homofil. Santos Facebook-innkalte nemlig sine naermeste til en forlovelsesmiddag med tenåringskjaeresten Pedro Vilara i 2014. Problemet var bare at Santos allerede var gift med en brasiliansk kvinne, et ekteskap som skulle komme til å vare i et halvt tiår til, før det endte i skilsmisse i september 2019, kun 12 dager før han lanserte seg selv som en åpent homofil kandidat til Kongressen for første gang. Han nevnte aldri at han hadde vaert gift med en kvinne, tvert imot: «Jeg er åpent homofil og har ikke hatt noe problem med den seksuelle identiteten min det siste tiåret», erklaerte han til USA Today i oktober i fjor. Under valgkampen hevdet Santos å vaere gift med en mann. Ingen slik ektefelle er så langt observert.
Selv-glorifisering
En egen gruppe av løgner Santos har kommet med ser ut til å ha en ønsket effekt som sympati eller selv-glorifisering. Eksempler er at han har løyet på seg å vaere halvt svart, at han er jødisk, å ha besteforeldre som rømte fra holocaust, at moren hans døde av en kreftsykdom etter å ha overlevd angrepene på tvillingtårnene i New York i 2001, at han reddet 2500 katter og hunder gjennom en frivillighetsorganisasjon osv. Ikke minst at han tok høyere utdanning på et idrettsstipend i volleyball. Ingenting av dette stemmer. Han var for øvrig verken et idrettstalent eller en student.
Det er helt til å bli svimmel av. Men er det meningsløse løgner, eller er det et system i galskapen?
Om vi ser etter et større bilde, kan det vaere noe sånt som: Fortellingen til George Santos kan hjelpe til å etablere tillit og virke gripende. Den plasserer ham innenfor store menneskelige fortellinger som holocaust, kreft, 11. septemberangrepene og samtidig som et godt menneske: en atlet og en dyrevenn.
Santos vs. Trump
Om vi sammenligner Santos med en annen kjent løgner, Donald Trump, ser vi fort at løgnene er ulike. Donald Trump løy for eksempel om størrelsen på publikum under presidentinnsettelsen sin. Men det var i utgangspunktet en begivenhet som fant sted. Trump løy om inntektene sine. Men han hadde også godt med penger. Trump løy om å ha vunnet valget i 2020. Men han hadde rett i at det var et valg, og at han var en kandidat.
Alt dette i motsetning til Santos’ løgner, som er basert på absolutt ingen begivenheter han har deltatt i i virkelighetens verden. Trump skryter og overdriver og forvrenger virkeligheten, sånn at vi skal gå med på at alt er relativt og kaotisk og ikke til å stole på. Bare han vet.
Men han er ikke en fiktiv person. Santos vet vi ikke hvem er engang, ettersom alt er oppdiktet.
Catch me if you can
Det minner om filmen «Catch me if you can» fra 2002, hvor Leonardo DiCaprio spiller en bløffmaker som blant annet tar på seg rollene som lege, advokat og pilot, uten å vaere noen av delene. Og ikke minst utfører han omfattende sjekksvindler.
I likhet med filmens hovedperson er Santos en svindler. Han har svindlet en hjemløs krigsveteran for penger som var samlet inn til ham for at han skulle operere den dødssyke hunden hans. Han har drevet et ponzi-svindel. Han er ettersøkt av brasilianske myndigheter for blant annet sjekksvindel. Og så videre, og så videre ...
Spørsmålet er om alle løgnene vil få ham kastet ut fra Kongressen. Foreløpig gnir Republikanerne seg i pannen og undrer om det bør gå en grense for hvem de vil ha i sin midte. Går George Santos muligens hakket for langt, eller kan de leve med en representant som til og med overgår Trump i usannheter?
Er det meningsløse løgner, eller er det et system i galskapen?