Kjaerlighet og galskap – og hva så?
TEATER: Besatt av kjaerlighet, helt inn i galskapen? Ja vel, så vis det – ikke bare påstå at det er sånn.
Sandnes kulturhus: Stormfulle Høyder.
Av Emily Brontë. Regi: Rebekka Nilsson. Med Emma Bones, Ravdeep Singh Bajwa, Lars Henrik Aarnes, Mona Huang, Lars August Jørgensen og Ragnhild Tysse. 2 timer 20 minutter.
To og en halv time med en av litteraturens store kjaerlighetstragedier bør berøre. Det gjorde ikke Riksteatrets ambisiøse forestilling «Stormfulle høyder» i Sandnes kulturhus torsdag, selv om innsatsen på scenen tidvis var imponerende og selv om scenografien var flott.
Gotisk bølge – ingen helt
Midt på 1800-tallet var Emily Brontës eneste roman, «Stormfulle høyder», en del av den romantiske, gotiske bølgen:
Besettende kjaerlighet, sosiale motsetninger og mentale forstyrrelser rammet inn av sammenhengende uvaer og stearinlysmørke gods på engelske lyngheier.
Fortellingen omtales ofte som en av de første romantiske romanene uten noen helt, en ganske presis beskrivelse: Her er hovedpersonene selvopptatte og usympatiske, naertagende og hevngjerrige. Dette gir beretningen noen dimensjoner utover det sentimentale melodrama; her ligger en vilje til å dykke inn i karakterene.
I Riksteatrets versjon, som ble vist i Sandnes kulturhus torsdag kveld, er det gjort noen tydelige valg som dessverre ikke utnytter den muligheten. I 15 minutter fortelles historien, i et helt kvarter får vi handlingen referert – vi ser den ikke. Deretter veksler det mellom gjenfortelling og scener gjennom to drøye timer.
Bremsene på
Grepet er muligens gjort av frykt for at publikum ikke klarer å få med seg handlingen uten hjelp. Men alle ordene om hvem som tenkte hva og hva de sa og hva de så og hvor de gikk, bråbremser framdriften. Bare i scenene, der regissøren stoler på at publikum kan leve seg inn i det som skjer hvis bare skuespillerne får gjøre det samme, naermer vi oss den fortellingens kraft som bor i virkelig godt teater.
Et eksempel som på ingen måte er tilfeldig: Vi får aldri se hvorfor husets datter Catherine og den fremmede, fattige gutten Heathcliff blir så besatt av hverandre. I denne forestillingen er det ingen magnetisme mellom dem, bare talekorets, eller fortellernes, insisterende påstand om at det er slik. Dermed forsvinner en helt nødvendig baerebjelke – uten den holder ikke historien seg oppreist.
Fin scene
Derfor blir de mest intense scenene av kjaerlighet og fortvilelse bare hysteriske, på grensen til lettvint komikk. Og derfor blir skildringer av det legen omtalte som hjernefeber, men som i dag ville hatt helt andre navn, nokså distanserte.
Og er det noe denne forestillingen, og denne fortellingen, ikke trenger, så er det avstand.
Litt ros til slutt: Scenebildet er stilig og effektivt med store vifter, motlys og en gigantisk plastduk som dekker hele gulvet. Plasten utnyttes flott gjennom første akt
– skuespillerne beveger seg, som i teatralsk dans, over, gjennom, under og inn i den. Det er sannelig ikke ofte scenografien og fysiske løsninger fascinerer mer enn handlingen. Denne gang ble det slik, og det er spesielt sterkt for en omreisende oppsetning.
Forestillingen vises i Festiviteten, Haugesund i dag.