Mobilitetsutfordringene på Ullandhaug
KRONIKK: Å fjerne parkeringsplasser før man har mobilitetserstatning på plass, er å skyve problemet under teppet.
UiS-rektor Klaus Mohns to siste Aftenblad-artikler – gjestekommentaren om Helsepersonellkommisjonens rapport (HPK) og debattinnlegget om busstilbudet ved UiS/SUS – er uheldige hvis de bygger opp under en feil forestilling om at alle kjører bil, og at busstilbudet er dårlig.
Om helsepersonellkommisjonen «Tid for handling» skriver Mohn: « ... at sysselsettinga helst ikkje bør auke nemneverdig frå dagens nivå, kan ein verkeleg ikkje ta på alvor […]. Om potensialet for betring skulle vere så enormt, må det bety at produktiviteten er nokså elendig i dag. For helsepersonell som i dag er i kneståande, kjem attesten frå HPK om «vedvarende lav produktivitet» som eit slag under beltestaden.»
Mohn tolker HPKs «attest» slik komitémedlemmet fra Yngre legers forening, Kristin Utne, har advart mot. HPKs grunnidé er jo at ressursene (ansatte og rom) kan brukes bedre. Flere og flere oppgaver som ikke er medisinske, er lagt til helsepersonell (mathenting, rombestilling, NAV-papirer, pårørendesamtaler, logistikk). Produktiviteten per lege har over tid gått ned. Sekretaerer kunne utført mange av oppgavene legene i dag utfører. Leger belastes med å skrive rapporter og levere statistikk. De sliter med administrasjon, mens de i stedet kunne brukt tiden på å behandle flere pasienter. Systemet er en motorvei mot et todelt samfunn, hvor de som har råd, kjøper seg ut av helsekøene.
Hvis UiS’ ansattes bekymringsmeldinger har nådd frem til rektor, via mellomlederne, vil han ha kjent igjen HPKutfordringene. Vitenskapelig UiS-ansatte pålegges også stadig flere administrative oppgaver som administrasjonen tidligere utførte. Det krever tid og skaper mistrivsel.
Transport
SUS-nybygget ved UiS skaper mobilitetsutfordringer. Det siste SUS nå trenger, er at de fratas så mange parkeringsplasser at ansatte sier opp. Mohn etterlyser en direkte bussrute fra Ullandhaug til sentrum. Han skriver: «Men me skal ikkje til Madla, og heller ikkje til Hillevåg. Og heller ikkje til Jåttåvågen, for den saks skuld. Det dei aller fleste av oss vil er å kome oss til og frå sentrum – og det raskt.»
UiS har et sterkt fagmiljø innen by- og regionplanlegging, på bachelor- og masternivå, mange ph.d.-stipendiater og høyt kvalifiserte laerere med mobilitet som spesialfelt som rektor med fordel kan konsultere. Et nytt studium, et av landets mest søkte, BYSAM (byplanlegging og samfunnssikkerhet), ble også opprettet for to år siden. Forskningsinstituttet Norce finnes også.
Det vi vet, er at vi vet lite om folks reisevaner til og fra UiS/SUS. Men vi vet at det sannsynligvis er en misforståelse at «dei aller fleste av oss» skal til sentrum.
Transportøkonomisk Institutt (TØI) beregnet for tre år siden, på oppdrag fra Statsbygg, miljøkonsekvenser av statlig lokalisering og inkluderte SUS’ nesten 8000 ansatte. Disse betjener en region med 370.000 innbyggere fra Hjelmeland til Sokndal, ikke bare Stavangers 144.000.
For hver ansatt kommer hvert år 84 pasienter og 42 besøkende, totalt 126 personer. De fleste av disse – ansatte og pasienter – bor ikke sentrumsnaert i Stavanger. De er «tilreisende» fra hele fylket. Miljøog transportmessig var det derfor nesten likegyldig om SUS ble lagt til Våland eller Ullandhaug.
Parkering til 10 prosent
En stripe bussvei eller to endrer lite på dette, for folk reiser til jobb eller behandling i et intrikat, finmasket nett med tråder i alle retninger (bildet). Å fjerne parkeringsplasser før man har mobilitetserstatning på plass, er derfor å skyve problemet under teppet.
Alle UiS’ 12.000 studenter og 2000 ansatte kjører heller ikke bil. Det er jo bare 1500 parkeringsplasser på UiS, cirka 10 prosent dekning. Dette betyr at mye av potensialet for å få folk over på tog, buss, sykkel og gange, allerede er tatt ut. Det er ennå et lite, men kostbart, naturinngripende forbedringspotensial. Bymiljøpakken til 30 milliarder, buss- og sykkelstamvei er gode forsøk, men ikke alle bor og arbeider langs få sentrale akser, så effekten er begrenset.
Mange av dem som ennå kjører bil, gjør det jo fordi det er for langt å sykle eller gå, helsen er dårlig eller fordi de ikke er forsvarlig med en for lang reisetid med buss eller tog. Påstanden om at alle skal til sentrum, er altså ikke dokumentert.
Talende postnummer
I et prosjekt hvor vi så på sentraliseringen av SR-Bank i nybygget i Bjergsted, fant vi – basert på ansattes bostedspostnummer – at bygget kunne ha ligget mange steder uten at total reiselengde ble lengre. Folk flest bor jo ikke i Stavanger sentrum.
Et lignende, nokså enkelt og raskt søk på 300 UiS-ansattes bostedspostnummer viser, med noen forbehold, at en tredel faktisk skal til eller mot Madla eller Hillevåg. Få skal til Stavanger sentrum. Mange skal til Tasta og Hundvåg via tunneler – ikke via sentrum. Andre skal til Jåttå. Flertallet skal ikke til noen av de ovennevnte stedene, via sentrum. Tvert imot, mer enn 40 prosent skal til Randaberg (via Byhaugtunellen), Sandnes, Sola, Kleppe, Strand osv.
Spredt bosetting har vaert en planpolitisk mål i femti år. Å endre sementerte bomønstre tar mange tiår. I mellomtiden må vi ta i bruk mange grep, inkludert at de som kan det, jobber hjemmefra noen dager eller timer i uken.
Jeg håper Mohns og min artikkel bidrar til å sette problematikken på dagsordenen og intensivere arbeidet med å skaffe oppdatert datagrunnlag via regelmessige reisevaneundersøkelser (RVU). UiS og fylkeskommunen/Kolumbus kan jo sette av ressurser til denne type viktige undersøkelser for å etablere en mer realistisk holdning til oppgaven vi står overfor.
Ansatte ved UiS og nye SUS bor spredt rundt omkring. Få skal til Stavanger sentrum når de skal hjem.