Er det mulig å endre fortida?
BOK: Original og medrivende krim fra Liverpool.
Gillian McAllister: Feil sted, feil tid. Krim. 374 s. Oversatt av Line Gustad Fitzgerald. Kagge Forlag.
Det begynner med at den travle advokaten Jen og ektemannen Kelly ser den atten år gamle sønnen drepe en mann rett utenfor huset deres. Deretter fortelles historien baklengs, slik at mer og mer av bakgrunnen avdekkes. Dette er et ganske vanlig grep i krimlitteraturen, men her er det en stor forskjell. Morgenen etter drapet våkner Jen opp til dagen før, så til dagen før det igjen og så videre. Hun er havnet i en tidssløyfe med mulighet til å finne årsaken til det som skjedde.
Dermed kan hun også endre ting som gikk galt. Men Jen får snart merke etterpåklokskapens paradoks. Vil hun egentlig vite hva alt som avdekkes i denne tidsreisen? Vil de endringene hun gjør, bli varige, og hva slags utilsiktede konsekvenser blir det når fortiden endres? Hun oppdager også hvor lite til stede hun har vaert i sitt eget liv. Det har vaert travelt på jobb, og mye har skjedd rundt henne uten at hun har reflektert over det. Livet som tidsreisende er ensomt, og hver dag forsvinner det som skjedde dagen før. Underveis får hun hjelp av en professor i fysikk for å forstå hva som skjer med henne og hvorfor det er skjedd. Det viser seg at hun må langt tilbake i livet for å finne ut hva dette egentlig handler om.
Grepet med tidssløyfer eller tidsreiser er brukt i flere filmer og tv-serier, for eksempel Netflixserien «Russian Doll», som har inspirert forfatteren. Men også Stephen King har med stor suksess gjort noe lignende i romanen «22.11.63» der hovedpersonen reiser tilbake i tid for å forhindre drapet på president Kennedy. Og fjorårets vinner av Nordisk råds litteraturpris Solvej Balle utforsker hvordan det er å bli sittende fast i 18. november.
Hvordan funker så dette i en kriminalroman? Forutsatt at man kjøper grepet med tidsreisen, er det en strålende idé som gjør dette til en både original og medrivende fortelling med høyt tempo. Personene er interessante, og forfatteren driver meg fra skanse til skanse med stadig nye avsløringer og refleksjoner rundt både tidsreiser og de avgjørende valgene i livet. Innbakt i fortellingen finnes også en vakker kjaerlighetshistorie, noe som gjør at boka sikkert vil finne et større publikum enn bare krimlesere.
Det hele foregår i et slitent og til tider forblåst Merseyside. Endelig en krim fra Liverpool, altså. Forfatteren har god kontroll på stoffet og greier å samle alle tråder til en overraskende slutt.
Likevel er jeg litt skuffet, slutten føles som et antiklimaks, men det vil det sikkert vaere delte meninger om.
Endelig en krim fra Liverpool, altså. Forfatteren har god kontroll på stoffet og greier å samle alle tråder til en overraskende slutt.
Bror Hagemann: Ved elva. Roman. 235 sider. Tiden Norsk Forlag.
«Ved elva» er Bror Hagemanns (født 1953, debut 1985) 15. roman, og startar som ei krimhistorie: Prestefrua Åshild får politiet på døra, med beskjed om ektemannen Per Louis, den svaert populaere og med tida ganske alkoholiserte, presten i Sagene kyrkjelyd har hamna i Akerselva og omkome. Sidan kjem det fram at kameraten Aage har døydd same kveld og på same måte, etter den faste tennis- og pubkvelden dei to hadde kvar fredag. Vitne skal ha høyrt roping og krangling i forkant, og politietterforskar Gudmund Haakestad kategoriserer raskt hendinga som mistenkeleg.
Reaksjonen til Åshild skapar så spenning i forteljinga og interesse hjå lesaren: Prestefrua er nemleg berre middels interessert i dødsfallet til mannen ho har budd saman med og elska dei siste 40 åra, og ser heller ikkje det store poenget i å avdekka om noko kriminelt har skjedd. Noko som sjølvsagt skjerpar både interessa og innsatsen hjå etterforskarane. For kvifor bryr kona seg så lite om at ektemannen er død, kanskje til og med drepen? Og kva rolle har ho sjølv i dette dramaet?
Svara let venta på seg, og i staden konsentrerer forfattaren seg om forholdet mellom Åshild og Per Louis. Heilt frå den spede starten i studentmiljøet, der Åshild også då var berre middels interessert i den eksentriske teologistudenten, i alle fall innleiingsvis. Åshild ber på mørke løyndommar frå fortida, men kjaerleiken frå Per Louis maktar å lindra desse opplevingane. Men presten har si eiga plage og demonar, og glaset blir stadig oftare fylt opp til randa. Det som starta som ungdommelege fyllekuler, held fram som dagleg eigenmedisinering innanfor ekteskapet. Det toppar seg då Per Louis døddrukken ramlar oppå Åshild i senga ei natt, og held på å kvela henne med sin eigen kropp.
Alt dette klarer Hagemann å turnera på ein rutinert og velflytande måte. I eit rett fram-språk som kanskje ikkje gir dei store litteraere opplevingane, men som er effektivt og skapar ei lettlesen form, der ein vil bla om og vita meir. Premissane er klart sette i starten, på godt og vondt. Per Louis’ si krappe veksling mellom alkis- og frelsar-rolla er med på å driva fram handlinga, men blir som ein slags Dr. Jekyll & Mr. Hyde-type noko einsidig i lengda. Åshild er meir kompleks og vanskelegare å få fatt på, i alle fall i starten, men endar i litt for stor grad som ein «Stand by Your Man»-figur. «Ved elva» er ganske gripande lesing, men noko Ten Sing-glatt og harmoniserande, og får difor endå betre kritikk i Vårt Land.
Det toppar seg då Per Louis døddrukken ramlar oppå Åshild i senga ei natt.