Nervetråder frosset til is

UTSTILLING: Tiril Hasselknippes utstilling er interessant som et godt eksempel på samtidskunst som vender seg til teatret, ifølge vår anmelder.

Kunsthall Stavanger:

Tiril Hasselknippe, Play, installasjon. T.o.m. 30. april

Det er lyden og lyset som rykker meg fra vinterens våte stavangerhverdag der ute: Jeg trer inn i kunsthallens store sal; den er mørk og fylt med bøyde lysslanger. En underlig musikk gjør stemningen ladet, likevel dempet. «Play» heter Tiril Hasselknippes installasjon – en tittel som antyder liv, lek og bevegelse, men lysslangene henger bare stille ned fra taket. Og selv kan jeg ikke ta dette i bruk, som lek, for objektene er åpenbart for skjøre til det. Jeg skygger unna enhver berøring; noen Tarzan som svinger seg i disse lyslianene er jeg så avgjort ikke.

I stedet lister jeg meg rolig omkring. Jeg går inn i portallignende former men finner ikke veien, for de er montert i en løs formasjon uten noen bestemt retning. Så går jeg litt på måfå, inn i, ut av og utenom disse blåe, ulne lysstripene mens jeg lurer på om Bøygen vil dukke opp midt inne i det hele.

Scenografi

Hasselknippes utstilling er interessant som et godt eksempel på samtidskunst som vender seg til teatret for å plukke opp en praksis og diverse triks hvor publikum omsluttes av en helhetlig scenografisk installasjon, i dette tilfellet komplett med et suggestivt lydspor. Men så slutter det der, for intet utspiller seg her, annet enn jeg selv, og det blir en tynn teaterforestilling.

Lysslangene er støpt i epoksy og glassfiber, og ulne fibertråder bidrar til å gi dem et naermest kroppslig uttrykk – faktisk kan noen av de hengende formene skape assosiasjoner til Michelangelos selvportrett i form av den slapt hengende skinnfolden til den flådde helgenen Bartolomeus i Michelangelos store Dommedagsfreske i Det sixtinske kapell. Slik tegner Hasselknippe silhuetter i det mørke rommet ved hjelp av lys; hun framtryller et slags dødsrike, men også et frosset vinterlandskap som lukker seg om sin egen hemmelighet, utilnaermelig. Dette kan også tolkes som et indre landskap av frosne nervetråder, smertebaner, en antydning av kunstnerens egen sykdom, fibromyalgi.

Ormehull og blindgate

Jeg opplever dette aspektet ved installasjonen sterkere enn utstillingstekstens tanker om en mulig inspirasjon fra science fiction, i form av en iscenesettelse av et ormehull, «en snarvei gjennom en universfold til en annen». Mer enn en snarvei ser jeg dette som en blindgate. Denne kunsten transporterer meg ikke til den andre siden, verken på det ene eller det andre planet; men den gir meg en konkret, fysisk, kroppslig opplevelse som likevel er verdt å få med seg. Den følelsen forsterkes av lydsporet: Underlige lyder og klanger svever i rommet, framkommet gjennom bruk av en såkalt vanntelefon, hvor en resonanskasse fylt med vann er det sentrale elementet. Lydbildet skaper en melankolsk stemning som forsterkes av det blåe lyset fra lysbuene – en opplevelse av fortapt ensomhet og en tapsfølelse markert av lysets hengende former; som var de en slags gjenferd, en samling med tomme bartolomeusskrotter som kjølig og distansert ønsker meg velkommen i sine rekker.

Den teatralske scenografien venter på at noe skal finne sted her; men det skjer jo ikke. Salen er som en forlatt teaterscene, død og øde, før eller etter en forestilling. Enten jeg betrakter denne skogen av frosne nervetråder på avstand, eller jeg går tvers gjennom den, omgitt av den sfaeriske melankolien på lydsporet, gir installasjonen meg først og fremst en kortvarig sanselig og kroppslig stimulus som jeg lett legger bak meg idet jeg går ut på kunsthallens trapp og igjen vender meg mot den virkelige verden.

Hasselknippes utstilling er interessant som et godt eksempel på samtidskunst som vender seg til teatret for å plukke opp en praksis og diverse triks hvor publikum omsluttes av en helhetlig scenografisk installasjon, i dette tilfellet komplett med et suggestivt lydspor.