Alt for å slippe å lytte
KOMMENTAR: Det settes stadig ned nye utvalg og kommisjoner for å unngå å lytte til faglige råd og folk flest. Og av og til virker det som om regjeringen ikke lytter til noen som helst.
«Aldri før har Norge hatt så mange byråkrater som i dag. Hver dag tar de beslutninger som påvirker våre liv som borgere, i smått og stort.
Er det riktig at det er byråkratene i Politidirektoratet som skal bestemme hvor vi skal ha lensmenn? Er det riktig at de ansatte og styrene i helseforetakene skal bestemme hvor vi skal ha lokalsykehus?» skrev Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum i et innlegg i VG august 2016. Han mente dette var politiske beslutninger, som de folkevalgte skal ta. «Vi bør lytte litt mindre til ’eksperter’, og mer til folket», skrev han.
Så kom Senterpartiet til regjeringsmakt i 2021, og utredningene kommer nå på løpende bånd. Så snart energikommisjonen hadde levert sin offentlige utredning til regjeringen, ble det bestemt at det skulle settes ned et nytt utvalg som skal se på strømprisene.
Siden denne regjeringen tok over makten har det blitt levert 27 NOU-er (Norges offentlige utredninger), på alt fra folkehøgskoler til inntektsmåling i jordbruket. Solberg-regjeringen var like ivrig som Ap/Sp på offentlige utredninger.
Omgå råd
Hvorfor får vi så alle disse offentlige utvalgene?
Historiker, tidligere forsker, departementsansatt og statssekretaer Kjetil Skogrand (fra Jonas Gahr Støres tid i UD) sa til Aftenposten Innsikt at det finnes mange metoder for en statsråd å få det svaret en ønsker.
«For å få rett svar fra sitt direktorat, må statsråden stille spørsmålet riktig. En nennsomt utformet bestilling gir lettere det svaret man ønsker. Får man likevel ikke det ønskede svaret, kan statsråden la saken ligge noen måneder eller år, til ekspertrådet er glemt eller går ut på dato», sa han.
Og vil statsråden omgå helt å få ekspertråd hun eller han ikke liker fra byråkrater og eksperter i direktoratene, er det beste å sette ned et utvalg som skriver en offentlig utredning.
Denne kan de selv velge å lytte til eller å legge i en skuff.
Folk flest?
«Det som fordummer debatten, er forestillingen om at såkalte eksperter, som ofte opptrer på oppdrag fra regjeringen, interesseorganisasjoner eller andre politiske aktører, er nøytrale», skrev Vedum i VG.
Men er folk flest representert i disse utvalgene, slik Vedum mente vi må lytte mer til? Det enkle svaret er nei.
Andelen forskere i offentlige utvalg er nesten firedoblet siden 1970-tallet, ifølge prosjektet EUREX ved ARENA Senter for europaforskning.
Cathrine Holst, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo (UiO), som ledet prosjektet, sa til Forskerforum at de ser at andelen forskere blant utvalgsmedlemmer vokser. Og at andelen forskere blant utvalgsledere, som har en definerende rolle, vokser enda mer. De fant også at politikere og representanter for interessegrupper og sivilsamfunnet sjeldnere sitter i utvalg.
I et folkestyre skal flest mulig bli hørt. Men forskerne, som av politikerne blir gitt mye makt, utgjør bare en liten gruppe av befolkningen og er ikke representative nok. Faren er også at statsrådene kan plukke ut forskere til sine utvalg som de vet har de samme synspunktene som dem selv.
Embetsverket
Når beslutninger skal tas, har embetsverket – fagfolkene i departement og direktorat – en viktig funksjon i det norske demokratiet.
I boken «Norsk byråkrati – kan det bli bedre? – Tekster om arbeidet i regjeringskontorene», av Fridthjof Søgaard, Kristine Offerdal og Kjell Inge Bjerga, som ble utgitt i fjor, beskriver Karl Eirik SchjøttPedersen embetsverkets rolle.
Han har vaert både stortingsrepresentant, statssekretaer ved Statsministerens kontor, finansminister og leder av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass (nå Offshore Norge). Nå er han riksrevisor.
Schjøtt-Pedersen mente embetsverket både skal belyse en sak og vaere med på å løse den. Det siste betyr at man skal komme med motforestillinger og vise konsekvensene av det å bevege seg bort fra de faglige anbefalingene.
«En klok statsråd vil ikke bare akseptere, men aktivt etterspørre slike motforestillinger. Man må vite virkningene av det man ønsker å gjøre. En statsråd som ikke tåler å høre motforestillingene, har et problem», skrev han.
Ikke lyttende
Alle norske regjeringer har overkjørt fagekspertene i enkelte saker, men begrunnelsene har stort sett vaert gode.
Problemet med denne regjeringen er at det i større og større grad virker som om statsråder og regjering ikke spør eller lytter til noen i det hele tatt. Verken byråkratiet i departementene eller offentlige utvalg.
Et godt eksempel på dette er innføringen av det såkalte høyprisbidraget på vannkraft. NHH-professorene Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup mente dette var et laerebokeksempel på hvordan en skatt ikke bør lanseres. Når et nytt skattegrunnlag introduseres, burde man forvente at det var utredet skikkelig og sendt på høring, skrev de i et innlegg.
Innføringen av en ekstra arbeidsgiveravgift for lønnsinntekter over 750.000 kroner var heller ikke utredet. Målet var bare å få inndekning på statsbudsjettet. Det finnes mange flere eksempler. Betyr Senterpartiets skepsis til blant annet direktoratene at de i regjering unngår alle innspill på politikken de fører? Og at de samtidig har glemt at de skulle lytte mer til folket? Det kan ofte virke sånn.
Å sette ned utvalg etter utvalg gjør kanskje at det ser ut som om de lytter, men gjør de egentlig det?
Faren er også at statsrådene kan plukke ut forskere til sine utvalg som de vet har de samme synspunktene som dem selv.