Søvnløs moro for de lettskremte
FILM: Skal du bli virkelig skremt av denne filmen, må du ha evnen til å bli overrasket av selv den minst overraskende overraskelsen.
Marerittet
Norsk grøsser, 2022. Regi: Kjersti Helen Rasmussen. Med Eili Harboe, Herman Tømmeraas, Dennis Storhøi. Aldersgrense: 15 år. 1 time 40 minutter.
Grøsserne har virkelig inntatt norsk film. «Marerittet» er den fjerde på fire måneder, om jeg ikke har oversett noen. Den sliter med akkurat det samme som skrekkfilmer flest: Handlingen forutsetter at publikum godtar alle premissene, hvor søkte og usynlige de enn måtte vaere. En ting til: Det er en stor fordel om vi later som om vi aldri har sett en film i denne sjangeren før, slik at vi blir overrasket av selv den minst overraskende overraskelsen.
Her er utgangspunktet ganske godt, og gjenkjennelig. Søvnmangel rammer nemlig svaert mange blant oss, og søvnforstyrrelser er krevende på mange vis: Når søvnen først kommer, kan drømmene vaere så virkelige at det blir vanskelig å skille dem fra våken tilstand. Andre ganger er søvnmangelen så total at den nådeløst sender offeret inn mot, eller inn i, psykosen.
Robbymona’s baby
Her møter vi Mona (Eili Harbo) og Robby (Herman Tømmeraas) som kjøper sin første leilighet, et dødsbo, 25 år gamle. Derfra og ut blir det verre og verre: Mona får intense mareritt, en ond versjon av kjaeresten dukker opp hver eneste natt, naboene har nyfødt baby og enda faerre sovetimer enn vårt unge par, og ikke engang den mest optimistiske kinosjel kan tro på rosa eller lyseblått barnerom og happy ever after.
De av dere som kjenner filmhistorien, har allerede koblet «Marerittet» til klassiske «Rosemary’s Baby» fra 1968 der ondskapen og det ufødte livet kobles sammen på uhyggelig vis. Så også her: Mona blir gravid, barnet blir en trussel på mange plan, og alt som var ille, blir enda illere. Innimellom dukker det opp en lege med stor tro på mytologi, ny teknologi og egne evner. Men alle som har sett skummel film før, vet at hvit frakk betyr gal vitenskapsmann, så jeg røper ingenting når jeg sier at hans terapi ikke er en banebrytende suksess.
Filmen er ikke noe forsøk på å brøyte nytt land, med andre ord, men en rimelig trygg sjangerøvelse. Her er ingen vendinger som ikke er varslet og ventet. Bildespråket er rutinert og ofte mørkt og dust, skuespillet solid når det styrer utenom de mest oppstylta dialogene.
Lyden av trøbbel
Lydbildet er kanskje det som utmerker seg aller mest: Leiegården er ekstremt lytt, og vi hører alt som skjer hos naboparet, barnet som skriker til alle døgnets tider, han og hun som skriker til hverandre i fortvilelse og søvnløst raseri, alle storbylydene fra utenfor, all krafsingen inni veggene som skal rives eller males i parets håpløse oppussingsprosjekt, insekter som summer ustanselig. og en musikk som ligger over og under det hele som et mørkt teppe av uhygge.
Mye bra håndverk, altså, både foran og bak kamera. Men likevel: Filmen, manuset inkludert, lener seg så tungt på for lengst etablerte grep og løsninger at den framstår som enda en klisjé i en overbefolket sjanger. Og selv om det egentlig er meningsløst å ønske seg en annen film enn dem som faktisk er laget og levert: Også i dette materialet bor det nok en virkelig god thriller.
Der er menneskene som skyves mot tålegrensene sine, mer enn nifse nok uten overtydelige foredrag om nordiske myter som skal forklare eller forsterke vår skjøre psyke.
Filmen er ikke noe forsøk på å brøyte nytt land, med andre ord, men en rimelig trygg sjangerøvelse. Her er ingen vendinger som ikke er varslet og ventet.