Et langt og bråkete gjesp
FILM: Paul Rudds sjarm er ikke nok til å redde den siste AntMan-filmen fra sin middelmådighet. Nå må Marvel få noen nye ideer hvis det skal vaere vits i å følge med videre.
Ant-Man and the Wasp: Quantumania
Skuespillere: Paul Rudd, Evangeline Lily, Michael Douglas, Michelle Pfeiffer, Jonathan Majors, Kathryn Newton. Regi: Peyton Reed. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere 15. februar.
Den tredje filmen om deltidsinsektet Scott Lang, eller AntMan, som han heter når han har på seg kostyme, innleder den femte fasen i Marvel Cinematic Universe. Hvorfor de har valgt en lettvekter som dette er ikke godt å si, for hvis dette visvaset skal representere hva vi kan vente oss videre, er det like greit å finne en annen filmserie å fordype seg i.
Den viktigste grunnen til at filmen mest av alt framstår som et langt gjesp, er den skrikende mangelen på en god og original historie. Her er et slags sammendrag: Ant-Man og hans bedre halvdel Hope van Dyne/The Wasp (Evangeline Lilly), lever et tilsynelatende harmonisk liv sammen med førstnevntes datter, Cassie (Kathryn Newton). På en ellers trivelig pizzakveld sammen med Hopes foreldre, går et vitenskapelig samarbeid på tvers av generasjonene skikkelig galt, og hele gjengen havner i det såkalte kvanteriket. Her møter de en haug med rare figurer, familiehemmeligheter kommer til overflaten, og den nye superskurken Kang The Conquerer (Jonathan Majors) blir introdusert. Majors spiller veldig godt, og klarer å gjøre rollen til noe annet enn en karikatur. Likevel melder det seg snart en gnagende følelse av at det bare er de samme gamle historiene som spilles om igjen med nye folk i rollene. I tillegg er det noe nesten krampaktig over hvordan referansene til andre Marvel-figurer må lures inn i alle tenkelige situasjoner, selv der de ikke har noen som helst relevans. Ja, vi tar poenget, alt henger sammen med alt her også, men de mange påminnelsene kan bli i overkant mye.
Paul Rudd fungerte veldig godt som Ant-Man i de første to filmene. Den naive sjarmen kombinert med god komisk timing passet godt til disse relativt lettbeinte kapitlene i den enorme Marvel-sagaen. Her har han mindre å jobbe med, kanskje fordi man har forsøkt å konstruere noen store moralske dilemmaer, hvor hensynet til tenåringsdatteren må veies opp mot en potensiell katastrofe som vil påvirke sikkerheten til millioner av mennesker og andre skapninger. Regissør Peyton Reed klarer ikke helt å kombinere det rappkjefta og komiske med det svulstige og alvorlige, til tross for at han har et skikkelig stjernelag av skuespillere å jobbe med, deriblant gamle ringrever som Michelle Pfeiffer, Michael Douglas og Bill Murray.
Dette er selvsagt en av de filmene hvor du må godta konseptet, og aller helst ha forholdsvis godt kjennskap til alle de andre filmene innenfor samme univers. Men selv da er det vanskelig å komme bort fra at historien føles forslitt og oppbrukt, og at den, til tross for at det pøses på med bråkete actionscener, er ganske kjedelig i lengden.
Den viktigste grunnen til at filmen mest av alt framstår som et langt gjesp, er den skrikende mangelen på en god og original historie.