Sydenferie på tomgang
FILM: Sydenturen var åpenbart viktig for hovedpersonen. Men det er ikke lett å forstå hvorfor.
Aftersun
Britisk-amerikansk drama, 2022. Regi: Charlotte Wells. Med Paul Mescal, Frankie Corio, Celia Rowlson-Hall. Aldersgrense: 12 år. 1 time 36 minutter.
«En emosjonell selvbiografi», sier regissør Charlotte Wells. Beskrivelsen gir mening – men mest for regissøren selv, dessverre.
Det enkle først: 11 år gamle Sophie bor hos mor, men er nå på sommerens ukelange sydenferie med far. Gjennom helt dagligdagse charterscener fortelles en slags nostalgisk historie om de to; de sitter ved bassengkanten, deltar på karaokekvelder, ringer hjem fra telefonkiosken, blar i ukeblader, spiller biljard med ungdommer, drar til teppehandleren, og mer sånt som ganske snille folk gjør på sydentur. Noe er filmet på ryddig, tradisjonelt vis, annet hentet ut av 11-åringens kaotiske, håndholdte videoopptak.
Så litt mer komplisert: Åpenbart er dette en uke jenta aldri blir ferdig med. I et par korte scener møter vi henne nemlig nå, som voksen kvinne, med videoopptakene fra dengangda. Dette er altså hennes tilbakeblikk, hennes dykk inn i noe som har vaert viktig og vanskelig og vondt.
Problemet er bare at vi, publikum, aldri kommer på innsiden av smerten. Etter hvert ser vi at faren har det tungt, og i det siste kvarteret aner vi at han er suicidal. Men dette kommer så sent at det ikke blir en nerve som huker tak og holder fast – verken i oss eller i fortellingen.
Filmen har heller ingen annen sterk motor som driver handlingen videre, ingen tydelig konflikt, ingen gåte som må oppklares, oppdrag som skal løses, hindre som skal forseres.
Vi får en stemning, ja, og en filmpoetisk undertone av ubehag og undergang. Men den visuelle minneboken har større ambisjoner enn fortellerkraft. Og den overlater altfor mye til publikum. Vi må hele tiden dikte med, men får for lite å jobbe med. Vi må gjette oss inn i forholdet mellom feriefar og hverdagsmor og deres fortid. Vi må prøve å forstå at og hvorfor far sliter.
Og vi må, etter at voksne-Sophie dukker opp, bare godta at denne uken betyr noe helt spesielt for henne – uten helt å begripe hvorfor. Derfor er resultatet ganske så kjedelig.
Vi må gjette oss inn i forholdet mellom feriefar og hverdagsmor og deres fortid. Vi må prøve å forstå at og hvorfor far sliter.