Kjaerligheten tåler ikke alt
TEATER: Løgn og bedrag, fyll og forakt. Jo, alt er som det skal vaere i Rogaland teaters versjon av «Lang dags ferd mot natt». Men her er også noe mer.
Lang dags ferd mot natt Rogaland Teater, hovedscenen: Av Eugene O`Neill, oversatt av Svein Selvig. Regi: Eirik Stubø. Med Even Stormoen, Torbjørn Eriksen, Leo Magnus de la Nuez, Malene Wadel og Marianne Nielsen. 3 timer og 10 minutter.
Tidlig i forestillingen «Lang dags ferd mot natt» griper jeg meg i å håpe at det går bra, denne gang.
Det er et godt tegn, og det skyldes nok at ømheten mellom menneskene på scenen er tydeligere her enn jeg tidligere har sett i Eugene O’Neills moderne klassiker. Midt i den forfyllete forakten ligger det nemlig også rester av sår og såret kjaerlighet.
Men kjaerligheten tåler ikke alt, den er dømt til å tape kampen mot giften som lammer den skadeskutte familien – en gift som føder kald kynisme og endeløse, desperate forsøk på å plassere ansvar for egen ulykke utenfor seg selv.
Ødelagt familie
Eugene O’Neill skrev om sin egen dysfunksjonelle familie i «Lang dags ferd mot natt» som ble oppført etter hans død. Faren (Even Stormoen) mimrer om tidligere storhet på scenen og er tungt alkoholisert.
De to brødrene likeså: Eldstesønn (Torbjørn Eriksen) er arbeidsledig skuespiller, yngstemann (Leo Magnus de la Nuez) er alvorlig syk.
Moren (Marianne Nielsen) er morfinist, nettopp vendt hjem fra enda en mislykket avvenningskur. Hun later som om alt er helt ok selv om alle vet at hun ruser seg, og selv om hun vet at alle vet.
Mellom dem, i en liten rolle, er hushjelpen (Malene Wadel) muligens på vei mot samme nedoverbakke som familien hun tjener.
Linjene bakover gjennom teaterhistorien er altså lange og sterke, via ibsensk livsløgn og strindbergsk bitterhet til de greske tragediene.
Klassisk teater
Regissør Eirik Stubø har valgt trygge løsninger i sin oppsetning. Stykket legger handlingen til ett sted, innenfor ett døgn. Publikum får litt hjelp av enkel tekst på bakveggen når tidspunktene skifter – «Samme sted. Klokka halv ett». Men stort sett viser sceneveggen bilder av traerne rundt familiens sommerhus, og rommet er enkelt innredet med noen stoler, lyskastere og et flygel.
Heller ikke i regien utfordres teksten. I all hovedsak følger forestillingen handlingen slik vi kjenner den, her er ingen dramatiske forsøk på modernisering eller nye perspektiv. Jo, Torbjørn Eriksen spiller piano og synger litt innimellom, og det funker fint. Saerlig framføringen av Bob Dylans mjuke velsignelse «Forever Young» styrker følelsen av at disse menneskene, langt der inne, faktisk ønsker å vaere gode med hverandre.
Fyll og forakt
Men de klarer det ikke. De har ikke sjans. De er så fulle av alkohol og forakt og smerte at ethvert tilløp til hverdagslig småsnakk er et oppspill til resirkulerte anklager, ydmykelser og feig selvmedlidenhet. De er nedlatende overfor andres liv og valg, og de dømmer sine egne nederlag enda hardere.
De lyver så de ikke tror på det selv.
Når de begynner å snakke sant, er det ingen som hører.
Og alle anklagene som slynges ut, følges av tafatte forsøk på forsoning. «Ikke minn meg på det», «nei, glem det», «glem fortiden», «tilgi meg», «jeg bebreider deg ikke», «det er min skyld», «det er hans skyld» ...
En slags konklusjon etter tre timer og ti minutter?
Eirik Stubøs versjon forholder seg ganske så lojalt til utgangspunktet. Ofte oppstår nye muligheter når regissøren tar dristigere valg og gyver løs på teksten med mindre aerbødighet – samtidig er det befriende å oppleve teater som stoler på originalen i overbevisning om at den fortsatt har kraften som skal til. Skuespillerne fyller rollene på solid vis og tilfører altså en ømhet jeg ikke har sett så klart tidligere – i et enkelt og effektivt scenebilde. Men tre timer og ti minutter? I lengste laget. Likevel: Tiden går fortere enn du tror i de selvopptatte livsløgnernes selskap.