Han er god, også i motvind
PLATE: Gud hadde nok gått god for denne, og det gjør jeg og.
til Nordbø: Han formidler historiene på en måte som gjør innholdet universelt. Ta legenden om en helgenen med hundehode, som baerer vekten av jordens synder på skuldrene bokstavelig, eller tolk den som en metafor for depresjon og håp. Uansett, Nordbø får deg til å føle, tenke.
Sakralt
Vi snakker folk, med biter av country og pop. Den akustiske gitaren og en myk vokal er hovedingrediensen i lydbildet, men subtile blåsere og strykere, samt klang, koring og nynning hentes ofte inn når en sakral stemning er målet.
Åpningssporet maner frem regndråper i gress, mens «Moonlight» er tidlig Bon Iver i grunnmuren.
Nordbø er tilhenger av en trygg start for å så, bit for bit, legge kortene på bordet – alt er ikke gull og grønne skoger. Tvil, motgang og sorger er med, samtidig som Norbø alltid passer på å forkynne håp.
Et av flere høydepunkt er «The dog headed saint». Det manes en kraftige stemme og en Bob Dylansk fortelling. Den bibelske komponenten sender også tankene mot Cohen. En salig blanding der altså.
«End of the line» er omkranset i et mørke av tilbakefall og avsky for egen svakhet – sårt og vakkert.
«Come to me» er en referanse til et bibelvers, men like fullt en vakker låt. Nordbø aktiverer empatien ved hjelp av fortellerkunst, klang og lidenskap.
Oppsummert: Oskar Nordbø er en historieforteller med evne for å sette rett stemning.
Utover på plata blir man utsatt metaforer, strofer og titler som krever innsikt i den kristne tro for å virkelig forstå, men budskapet kommer frem uansett utgangspunkt: Det er ok å ikke vaere sikker på meningen med det hele.
Beste spor: «Moonlight», «Come to me».