Eivor trodde hun bare var sliten. Så oppdaget legene hva som var galt
HELSE: Da skittentøyskurven begynte å snurre foran øynene hennes, tenkte Eivor Vestrheim Skjerven (23) at hun hadde trent for hardt.
Hun gned seg i øynene. Kurven på badegulvet beveget seg helt av seg selv. Snurret sakte rundt og rundt. Etter noen sekunder stoppet den.
Eivor Vestrheim Skjerven bekymret seg ikke. Langrennsløperen tenkte bare at hun var sliten etter mange dager med mye jobb og trening.
Noen dager senere, da 23-åringen staket seg bortover asfalten på to tynne, korte planker, endret synet seg igjen. Hver gang hun så mot venstre, ble ting uklart. Traerne, husene og folkene hun rullet forbi. Alt var som i en dis.
De neste dagene slet hun med tåke- og dobbeltsyn. Legen ba henne ta det roligere og se det an en uke. Da hadde symptomene blitt enda verre. Hun så dobbelt hele tiden. Skjerven ble sendt til øyelege, som sendte henne videre til MR på Voss sjukehus. Hun satt alene på kontoret til legen da han kom inn etter undersøkelsen.
– Dette er dårlige nyheter. Vi har oppdaget forandringer i hjernen din, hørte hun ham si.
Eivor kjente hvordan redselen tok tak i hele kroppen.
– Du må til Haukeland for videre undersøkelser. Er det noen som kan hente deg?
23-åringen ringte hjem til foreldrene.
Langrennsatsing
Gleden med å stå på ski oppdaget hun tidlig. Omtrent samtidig som hun laerte å gå, laerte Eivor å stå på ski.
Moren, Trude Vestrheim, var et lovende langrennstalent som ung. Eldstedatteren begynte tidlig å drømme om å følge i morens skispor.
Hun var på god vei. Etter tre år på Norges Toppidrettsgymnas på Geilo med langrenn som spesialitet, valgte hun å reise hjem og satse videre i hjembygda Voss.
Hun trente naermere 900 timer i året og satt i kassen på Felleskjøpet for å kunne finansiere satsingen.
Den målrettede treningen begynte å vise igjen i sporet. Hun krøp stadig naermere toppen av resultatlistene.
I mai 2018 fikk hun hospitere på Veidekke region vest sitt lag. Utøverne som blir tatt ut til regionlagene ligger rett under dagens langrennslandslag, og har som ambisjon å bli eliteutøvere.
På treningssamlingen med laget høsten samme år, fikk hun vist seg frem.
Så merket hun at hun begynte å få vondt i halsen. Hun trodde det bare var en forkjølelse og kjørte på videre, men hun ble dårligere.
Ansiktet hovnet opp, og smerten spredte seg fra halsen til tannkjøttet, og videre opp mot nesen og øynene.
Hun dro hjem fra samlingen. Formen var elendig. Hun klarte ikke spise, lå bare hjemme i sengen med høy feber. Tannlegen fant ut at hun hadde fått mononukleose, bedre kjent som kyssesyken.
Først etter en måned med feber, begynte hun å føle seg litt bedre. Etter enda en måned begynte hun å trene forsiktig igjen.
Pallplass
Hun fikk kroppen tilbake i konkurranseform, og i februar 2019 sto hun på startstreken under norgescupen på Åsen i Nannestad.
Eivor var nervøs, men da startskuddet gikk, satte langrennsløperen fart bortover. Tårene rant da hun kom i mål.
Der ventet faren Asle Skjerven. Han hadde også tårer i øynene. Hun hadde klart det.
Hun hadde gått sin beste norgescup så langt i karrieren, og sikret seg sin første pallplass. Andreplass på 7,5 kilometer fri for kvinner i aldersklassen 19 til 20 år.
– Det var en enorm lettelse, endelig var kroppen 100 prosent igjen, tenkte jeg, sier hun.
I hennes første sesong som senior hadde hun god flyt i sporet og plass på regionlaget. Hun fikk flere gode plasseringer, en 9. plass, og flere innen topp 20.
Det føltes som om hun var på vei i rett retning. Så begynte det å klabbe.
I sin andre sesong som senior, følte hun at kroppen jobbet mot henne. Hun så løpere som tidligere hadde vaert jevngode med henne klatre oppover på resultattavlen, mens hun selv falt stadig lengre ned på listen.
Hun forsto ikke hvorfor. Hun trente akkurat like mye og hardt som tidligere, men kroppen responderte ikke på all innsatsen hun la ned. Motivasjonen sviktet, og hun følte seg aldri uthvilt.
Først da hun fikk den alvorlige diagnosen våren etter, begynte ting å gi mening.
Diagnosen
Legen på Haukeland fortalte henne at forandringene i hjernen hennes var mutippel sklerose (MS). En nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet.
Den fører til at nervetrådene blir skadet, og signalene i hjernen og ryggmargen blir forstyrret eller blokkert.
Det finnes ingen kur for MS, bare medisin som bremser utviklingen. Trolig var kyssesyken den utløsende årsaken.
Hun trengte tid på å fordøye det legene fortalte.
– Jeg visste ikke helt hva diagnosen innebar, og hvor alvorlig sykdommen var. Jeg brukte tid på å forstå hva som hadde skjedd, sier hun.
Tidlig på 90-tallet fantes det ingen behandling for MS, og professor Kjell-Morten Myhr ved nevrologisk avdeling ved Haukeland universitetssjukehus kunne se unge mennesker bli alvorlig syke og dø i løpet av fem til ti år.
Han har arbeidet med MSpasienter i 30 år, og sier at situasjonen er en helt annen for dem som får diagnosen i dag.
Det finnes bremsende medisiner som stadig er blitt bedre, og behandlingen som benyttes i dag, er mye mer effektiv enn for bare fem til ti år siden. Årsaken er at de har endret behandlingen.
– Nå bruker vi høyeffektive medisiner helt fra sykdommen oppdages. Dette gir helt andre fremtidsutsikter enn tidligere. Vi klarer fortsatt ikke å helbrede sykdommen, men vi kan sannsynligvis klare å stoppe den hos pasienter der vi får startet behandlingen tidlig, sier Myhr.
Trening sluttet å vaere gøy
Sykdommen ble oppdaget tidlig for Skjerven, og hun fikk umiddelbart medisin for å stoppe de såkalte «attackene» som påvirket blant annet synet.
Etter noen uker var synsproblemene borte, og hun var frisk nok til å kunne gi drømmen en ny sjanse.
Men langrennsløperen måtte satse uten et lag å støtte seg på. På grunn av dårlige plasseringer i sesongen, mistet hun plassen på regionlaget. Hun fikk ikke en ny sjanse da hun forklarte at hun hadde blitt syk. Det ble tøft.
Hun merket også at kroppen ikke responderte på treningen på samme måte som før. Morgenøktene på halvannen til to timer føltes som om de aldri tok slutt.
– Jeg så stadig på klokken for å sjekke hvor lenge jeg hadde igjen. Trening sluttet å vaere gøy.
Kroppen trengte mer tid på å restituere seg. Det som hadde vaert det kjekkeste Eivor visste, var blitt et ork.
Myhr sier at veldig mange MSpasienter er plaget med fatigue, utmattelse, og trolig ikke ville orket så mange timer med trening som trengs for å konkurrere på et høyt nivå. Han legger likevel til at sykdommen er svaert individuell, og at det derfor er vanskelig å si hva som er mulig for den enkelte.
Noen måneder etter at hun fikk MS, valgte Eivor å gi opp satsingen. Det er hun glad for i dag.
– Jeg trives med valget jeg tok. Det er deilig å slippe å ha treningspresset hengende over meg hele tiden.
Familie viktig
Hun får medisin som bremser sykdommen, og så langt viser MR-bildene at den ikke har utviklet seg videre. Tåke- og dobbeltsynet er borte, og hun har ristet av seg sjokket etter at hun fikk diagnosen.
– Det ble lettere da jeg skjønte at det fantes behandling. For meg var nok usikkerheten rundt avgjørelsen om jeg skulle fortsette på ski den vanskeligste. Da jeg endelig bestemte meg for å slutte, var det en lettelse.
Familien ble viktig da hun skulle stake ut en ny retning i livet.
– Å vite at jeg kunne snakke med dem og at de støttet meg uansett, var viktig, sier hun.
Da hun satte bort skiene, var hun ikke sikker på om hun kom til å ta dem frem igjen.
Men etter en periode uten trening, ble fristelsen for stor. Hun savnet å skli bortover på de tynne plankene.
Ett år etter at hun la opp, ble hun spurt om hun ville bli skitrener for utøvere i alderen 13 til 16 år i Vossalangrenn. 23-åringen trengte ikke betenkningstid.
Smilet sprer seg i ansiktet hennes når hun snakker om hvordan det er å trene de unge talentene i bygden.
– Det er veldig moro å vaere med på utviklingen deres og dele mine erfaringer. Jeg koser meg masse med det nå, sier hun.
– Jeg tenker selvsagt at jeg egentlig skulle stått på den andre siden og vaert en av løperne selv, men det er fint at jeg fortsatt er en del av miljøet.