Kan det vakre vaere trist?
KUNSTUTSTILLING: Karen Erlands kunst synes ofte å springe ut av minner fra eget liv. Med et langmodig blikk ser hun tilbake på tid som har gått, hvordan tid endrer liv og hva som lever videre etter dem som ikke lenger finnes blant oss.
Karen Erland
Å spegla eit minne Skulptur/objekt/relieff/ installasjon
Hå gamle prestegard til 19. mars 2023
De spøkelseshvite objektene som utgjør utstillingen «Å spegla eit minne», som nå vises på Hå gamle prestegard står også her som minner eller assosiasjoner etter levde liv. Utstillingsrommet er fylt av det som en gang var taktile, håndlagede objekter knyttet til konkrete hendelser og mennesker; En barnekjole, et gammelt sjal og barnestrømper, men også et gammelt brev fra noen langt borte. Nå er de dyppet i flytende porselen eller steingodsleire og brent. De står tilbake i en ny, frosset form, i et hardt og bestandig materiale. Men like fullt finnes de ikke lenger.
Forsøker å fange tiden
Det er som om Erland har forsøkt å fange tiden, stanse objektenes naturlige nedbrytning og bevare dem. Det paradoksale er at hun i denne prosessen har måttet gi slipp på det opprinnelige objektet for all framtid. Pikens kjole, er den sydd av mor? Oldemors håndstrikkede ullsjal og amerikabrevet, det flortynne papiret med de sirlig håndskrevne ordene må alle ofres, for i prosessen brenner de opp og bare avtrykket etter dem står tilbake.
Som drømmer ofte gjør, mangler de detaljrikdom og klare farger. Nå står de som noe uhåndgripelig og drømmeaktig, noe som man ikke helt klarer å fange.
Aldrende kvinne ser seg tilbake
Hele utstillingen rommer verk som representerer en aldrende kvinnes tilbakeblikk. Erland ser tilbake på det lille barnet og kanskje på livet som det en gang lå foran henne, med uante muligheter, håp og drømmer for framtiden. I installasjonen «Kjelleren» vekkes barndomsminner om matauk til live. En kan formelig kjenne lukta, høre lydene og fornemme ei mor som møysommelig henter ut siste rest av råsaft. Fra taket i den kjølige, trygge, men samtidig skumle og kalde kjelleren henger skrottesaftposer med en imaginaer vaeske dryppende ned i karene under dem.
Dette er en poetisk og tidvis melankolsk utstilling, og jeg undrer om det kanskje også ligger en sorg her? En sorg forbundet med tider som er forbi, og om mennesker som ikke lenger er og om en aldrende kvinnes økende bevissthet om et liv som ubønnhørlig vil ta slutt.
Den bulgarsk-franske filosofen, psykoanalytikeren og forfatteren Julia Kristeva stilte spørsmålet: «Kan det vakre vaere trist? Er skjønnhet uatskillelig fra det flyktige og dermed fra sorg? Eller er den vakre gjenstanden den som utrettelig vender tilbake etter ødeleggelser og kriger for å vitne om at det er overlevelse etter døden, at udødelighet er mulig?»
Vakkert og sorgtungt
Erlands utstilling er både inderlig vakker og ja, tidvis sorgtung, men den oppleves like fullt aldri på noe vis sentimental. Bak noen av objektene bor det sågar en lun humor, som i verket «Brør», det strikka sokkeparet, to separate individer som likevel hører sammen, for uten den ene blir den andre liksom ikke helt det samme.
Utstillingen berører, og her er det mye som vil vaere gjenkjennbart for de aller fleste. Det er likevel i møte med de tre skulpturene «Utside – Innside I-III» at jeg opplever at Erland virkelig tar steget ut av det velkjente. Her har hun gitt slipp på de konkrete objektene og minnene som tilhører dem, og griper i stedet til et performativt, konseptuelt verktøy som jeg veldig gjerne ser mer av.
De tre skulpturene står som underfundige korsettlignende konstruksjoner. Satt sammen av spiler eller raster skaper de silhuetten av noe en finner skjult rundt en kjolekledd torso. De former og fremhever den myke kvinnekroppen i en idealform med smal midje og runde hofter. Men det harde, stive gitteret bidrar også til å holde kroppen oppe, hindrer den i å falle sammen, på samme tid som det beskytter og verner kroppen mot angrep utenfra.
Dette er en poetisk og tidvis melankolsk utstilling, og jeg undrer om det kanskje også ligger en sorg her?