Nytteløst å streike?
LEDER: Laererne streiket i nesten fire måneder i fjor – til ingen nytte. Eller er det egentlig ikke sant?
Når en streik blir avbrutt ved at regjeringen griper inn med tvungen lønnsnemnd, slik det til slutt skjedde med laererstreiken i fjor, havner uenigheten som utløste streiken, i Rikslønnsnemnda.
Dette organet, som har tre uavhengige medlemmer, to medlemmer fra partene i konflikten og én observatør fra henholdsvis LO og NHO, har fattet vedtak i 19 konflikter de siste ti årene. I 18 av disse 19 sakene er det arbeidsgiveren som har «vunnet», viser en oversikt gjengitt i avisa Klassekampen sist uke.
I går avgjorde Rikslønnsnemnda at laererne ikke får medhold. «Hovedtariffavtalen i KS-tariffområde mellom KS og de øvrige arbeidstakerorganisasjonene i
Unio gjøres gjeldende», heter det i kjennelsen.
Det betyr at laererne får den tariffavtalen de streiket mot. Med ett unntak: Fagbrev skal gi bedre uttelling.
Når sjefen «alltid» vinner, og streiker kan avbrytes av staten, og lønnsoppgjørene i offentlig sektor alltid skal gjennomføres etter den såkalte «frontfagsmodellen», der hensynet til konkurranseutsatt industri skal telle mest, er det da i realiteten noen hensikt i å streike, for laerere, sykepleiere eller andre grupper bak i køen?
Tone Faugli, som er avdelingsleder i forhandlingsavdelingen til LO, sier at hun ikke ser noen alternativer til dagens ordning, selv om det altså viser seg at nemnda ikke er saerlig lydhør for ansattes krav.
Og hun har et poeng: For dersom denne nemnda ikke fantes, ville arbeidstakerne hatt mer å tape på å gå til streik. En avbrutt streik ville da medført at arbeidsgiverne kunne latt vaere å gi noe som helst, for da ville bare den eksisterende tariffavtalen fortsatt å gjelde fram til neste oppgjør. I tillegg har arbeidsgiverne spart penger på at de ikke har hatt lønnsutgifter under streiken. Laererstreiken sparte kommunene for 850 millioner kroner.
Det er bedre å få noe enn å risikere å få ingenting, er altså budskapet fra LO, som i parentes bemerket også er tilhengere av frontfagsmodellen.
Denne litt fastlåste situasjonen kan gjøre arbeidstakere og deres representanter motløse. For det kan unektelig framstå som nokså håpløst å få et skikkelig lønnsløft for helsepersonell eller laerere, for eksempel, så lenge «alle» er enige om at de uansett må stille seg bak eksportindustrien i lønnskøen.
Spørsmålet blir, som Faugli påpeker, om det finnes noen brukbare alternativer. Det er ikke enkelt å få øye på noen slike. I alle fall uten å risikere sammenbrudd i den norske modellen som innebaerer et trepartssamarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige.
Dersom Rikslønnsnemnda ikke fantes, ville arbeidstakerne hatt mer å tape på å gå til streik.
Dersom Rikslønnsnemnda ikke fantes, ville arbeidstakerne hatt mer å tape på å gå til streik.