Kunstneren og kunsten kolliderer i Konserthuset
KONSERT: Kamelen og teamet leverte en konsentrert hitparade. Innpass inn i det naere ble gitt, men likevel sitter jeg igjen med en følelse av at Kamelen ikke ga oss alt fredag kveld.
... men det trenger ikke vaere negativt
Kamelen. Stavanger konserthus, Zetlits. 17. februar. 1 time og 15 minutter. 1500 av 1900 billetter solgt.
Bergens-rapperen Kamelen har en skamløs form for sjarm som kan oversettes til karisma, eller kapital, som han selv ville sagt.
Gulvet på Konserthuset gynget. Folk koste seg. Ordene kom på rekke og rad. Likevel er det noe som trekker ned.
Noe var skrudd av, eller ikke koblet riktig på. Kamelen brukte lang tid på å varme seg opp – på å ikke se sløv ut, men avslutningen veier opp for mye. Og heldigvis fikk bergenseren hjelp fra både hypemann Adrian Christopher Rendell og et gira publikum.
Fra åtte til femti
Gulvet var vått og klissete i god tid før Kamelen, aka Slim Kamel aka Marcus Kabelo Møll Mosele, gikk på scenen.
Det undertegnede merket seg først var kontrasten i publikum. Det var stor bredde, men ikke i promillen – enten var den veldig merkbar eller ikke til stede i det hele. Den usedvanlige karrieren til bergenseren har nemlig sørget for et usedvanlig spredt publikum:
Debutsingelen fra 2015 – «Si ingenting» – ga Kamelen stor oppmerksomhet. Rømningsforsøket fra varetekt som ble koblet opp med låten hjalp også på legendebyggingen. Derfor ser man «mange» godt over 30 og 40 år i salen – fansen fra dag én.
Men hypen rundt Kamelen sluttet i 2015. Det gjorde heller ikke hans evne til å lage hits. Nylige eksempler som «Creme De La Creme» og «BAP» har også fått den kommende russen og studentene interessert.
Kinofilmen «Si ingenting», som kom ut i fjor, er trolig grunnen til at en god del barn (og medfølgende, litt ute av kontekst, foreldre) er å se i mengden. Her fikk publikum se flere sider av artister.
Tulling da
Sist undertegnede var på Kamelkonsert var tilbake i 2018 (kriminelt lenge siden, jeg legger meg flat). Da sto det en skikkelig tulling på scenen. Jo da, han kunne levere bars, men han var ikke spesielt hyggelig med fansen.
Mennesket som inntok scenen nå, var nesten det motsatte av 2018. Empatisk. Likandes. Morsom. Han satte konserten på pause for å stoppe en slåsskamp i publikum – ikke starte en.
Han leker med dramatikk og teatralske grep for å fri til publikum.
Hans nyeste låter legger flere følelser på bordet. Han åpner opp.
Alt dette fører dog til en krasj mellom kunstneren og kunsten. Mannen har blitt mykere, men diskografien er den samme.
Dette gjør at publikum får servert litt av alt. Først har snut alltid vaert ut, pikken skal inn og ut og damer er for sprut. Så om solen som er moren, ensomheten i boenheten og savnet etter kjaerligheten.
Kontrastene gjorde denne konserten spennende å følge. Til tross for litt rusk.
Tiden gikk fort. Live-versjonene av låtene er korte. Ett vers, kanskje to, pluss refreng. Skreddersydd for et utålmodig publikum med kort oppmerksomhetsspenn, klare for fest og hits. Et forståelig grep, for Kamelen har mye å ta av. Noen ganger gikk det likevel for fort i svingene. Avslutningene kom brått på.
Best i siste fase
Samtidig brukte frontmannen lang tid på å virkelig vise energi. I starten ble det mye spankulering frem og tilbake på scenen – mye fikling med øl, hypemann og utstyr. Dette sagt, det er ingenting å si på lungekapasiteten.
Konserten var best i sin siste fase. Bassen kunne kjennes i halsen og bevegelsene på scenen ble større i takt med publikums. Megahitene «Klubbkamel» og «Creme De La Creme» ble de to siste.
Vi fikk ikke noe ekstranummer. Ikke at vi ba om ett heller. Alle hittene ble spilt.