En annerledes historie fra Waisenhuset
77 år gamle Magne Theodor Huth bodde på Waisenhuset i 11 år. Sammen med sin stedatter Turid Espevik, gir han nå ut bok om disse begivenhetsrike årene. Onsdag 22. februar kl. 19.00 er han gjest på Bergeland Bydelshus i regi av Storhaug Historielag.
– Magne er en av oss og har en sterk og annerledes historie fra sin tid på Waisenhuset. Jeg håper mange vil sette av denne kvelden for å høre på ham, sier lederen i historielaget, Johnny Emanuelsen, entusiastisk.
– I mange år har vi hørt om overgrep og omsorgssvikt fra mennesker som bodde på Waisenhuset. Min historie er helt annerledes. Jeg opplevde flotte ansatte som brydde seg om oss. Det er viktig å få fram at de aller fleste av dem som jobbet der var gode mennesker som gjorde så godt de kunne, forteller Magne Theodor Huth.
19 måneder gammel kom Magne Theodor Huth til «Slummen» eller Tryggheim, Frelsesarmeens barnehjem som var det rette navnet. Dette var et trist, mørkt barnehjem som Magne har få, men dårlige minner fra. I 1953, sju år gammel, kom han til Waisenhuset i Østre bydel. Han ble plassert på et av de åtte bofellesskapene sammen med åtte-ti andre barn.
– Vi hadde en bestyrinne, eller tante, som hun også ble kalt og to hushjelper på hvert hjem. Disse sørget for at vi hadde mat og klaer, men det ble lite tid til kjaerlighet og kos på fanget, sier han.
Da Magne var ni år gammel, ble hushjelpen Borghild ansatt i hans bofellesskap.
– Vi hadde et varmt forhold og jeg besøkte henne også på fritiden. Mannen hennes drev med seilsport og jeg fikk smaken på seilsport og båtliv av han. I årenes løp har jeg vaert med på mange seilregattaer, sier han.
Forstanderen var sjefen for alle bofellesskapene. Når han ringte med skipsklokken, måtte alle barna komme hjem. Maten var god og naeringsrik husmannskost, men lite pålegg.
– Det var ingen tvang å spise maten, men vi fikk ikke annen mat om vi ikke likte middagen. Vi måtte alltid smake og det ble ofte lokket med saftsuppe om vi prøvde, forteller han.
Magne begynte på Nylund skole som sjuåring. Waisenhuset hadde store arealer til disposisjon for fotball, lek og friluftsliv. Barna ble sjeldent plaget av andre barn, men det hendte ofte at voksne kunne komme med ondskapsfulle kommentarer til Waisenhusbarna.
– Waisenhuset hadde gårdsdrift og vi barna jobbet ofte på gården med potetopptak, pakking av grønnsaker og stell av de 300 grisene som hørte til. Det var ingen arbeidstvang, men de som jobbet, tjente noen ører, forteller han. Søndagsskole var obligatorisk for barna.
Barnehjemmet hadde klare regler og de som ikke fulgte reglene ble straffet av bestyrinnen. Det verste straffen var å måtte vaere på rommet sitt på fritiden, gjerne flere dager i strekk.
– Var det alvorligere forseelser, kom forstanderen inn i bildet. Da kunne det bli litt klyping i ørene, men dette var helt akseptert av barna. På Nylund kunne vi også få en rapp over fingrene om vi hadde skitne negler, forteller han.
18 år gammel flyttet Magne fra Waisenhuset. Etter militaertjenesten tok han utdannelse som tømmermann og jobbet til han pensjonerte seg som 65 åring. Magne Theodor Huth er i dag gift for annen gang, har tre sønner, to bonusbarn og ni barnebarn.
– Jeg har hatt et godt liv til tross for min bakgrunn fra Waisenhuset. Etter at forfatter Turid Espevik og jeg var på lokalradioen sist uke i forbindelse med boka, ringte en av hushjelpene som jobbet der i min tid. 93 år gamle Margot følte hun endelig hadde fått en slags oppreisning sammen med de andre ansatte på Waisenhuset. Vi hadde ikke snakket sammen på 70 år.