Alle mine MC-venner er i live
KRONIKK: Jeg har noe å si til Per Morten Lund, divisjonsdirektør for transport og samfunn i Statens vegvesen, som fikler meg tanken om «å forby motorsykler».
Jeg har kjørt motorsykkel på vei i cirka 40 år. Ifølge norske myndigheter er jeg og mine MC-venner i en utsatt aldersgruppe for trafikkulykker. Likevel er vi alle fortsatt i live. Kan det bare vaere tilfeldigheter?
Myndighetene hevder at mange motorsykkelulykker skjer ved kjøring i følge med andre. Kan dette vaere riktig?
«Å få flyt»
Som 18 åring ble jeg medlem av en motorsykkelklubb, som i år har 50-årsjubileum. Vi kjørte ofte sammen på lange turer til MC-treff. Det tok meg ca. to år før jeg ble helt komfortabel med å følge mine mer erfarne MC-venner. Kjøring i følge laerte meg sporvalg, fartstilpasning, og innbremsing i sving med mer. For meg var det avgjørende for å utvikle mine kjøreferdigheter.
Myndighetene er bekymret for utviklingen av dødsulykker i trafikken, og iverksetter tiltak som de ikke aner vil gi resultater. Flere fotobokser, lavere fartsgrenser, flere fartskontroller og så videre. Norge har hatt en jevn, positiv nedgang i trafikkulykker over mange år. Økningen i fjorårets dødsulykker er ikke analysert, og kan skyldes statistisk variasjon. Det vil si, vi man kan ikke påvise årsakssammenheng. Kunnskap er avgjørende for å få folk flest til å bidra i arbeidet med å få ned trafikkulykkene. Populistiske tiltak kan gi motsatt effekt.
Tilbake til mine motorsykkelvenner i ungdommen. Vår lykke var «å få flyt» i kjøringen. Tilsvarende hva en idrettsutøver opplever på en optimal dag. Ved «flyt» er oppmerksomheten optimal på vei og trafikk. «Flyt» var for oss viktigere enn å holde fartsgrensene, og ble vurdert løpende opp mot risikobildet. Lav fart og bilkø førte til kjedsomhet og uoppmerksomhet. Da kjørte vi forbi. I dag er trafikkbildet fullt av «overforsiktige» sjåfører.
Hva med veiene?
Samtidig har Statens vegvesen over mange år bygget veier hvor det naermest er umulig å kjøre forbi de trafikanter som «forstyrrer» trafikkflyten. Slike situasjoner ender typisk med ulike tre scenario: Sjåførene som ligger bak, smører seg med tålmodighet, men risikere «å sovne». Et naerliggende alternativ, for ikke å sovne, kan vaere «å tukle» med mobiltelefonen. Et tredje alternativ kan vaere å ta en risikabel forbikjøring.
I både Sverige og andre steder i Europa er saktekjørende trafikanter flinkere til å slippe raskere trafikanter forbi. Der er også veiene lagt til rette for å kjøre forbi.
Det blir mer flyt, og mindre farlige forbikjøringer. Holdningskampanjer rettet mot de «nervøse» vil trolig ha bedre effekt enn mot oss som er født utålmodige.
Forbikjøringssoner vil også kunne vaere viktige trafikksikringstiltak.
Racingbaner for sikkerhet!
Da jeg ble 20 år, deltok jeg på et banekurs i Sverige. På to dager laerte jeg mye mer enn det jeg hadde laert i mine to første år på motorsykkel i trafikken. Mestring laeres best utenfor komfortsonen. Da bør rammene vaere tryggest mulig. Racingbaner er en viktig øvingsarena for å trene til å bli en god og trygg motorsyklist, eller bilist. Det finnes kun fire racingbaner i Norge. Racingbaner er langt mer enn motorsport – racingbaner er også trafikksikkerhetstiltak som garantert virker.
Det ble for langt for meg og mine MCvenner i ungdommen å reise til naermeste racingbane for å trene opp våre ferdigheter og dyrke vår lidenskap. Vi hadde behov for å teste våre motorsyklers akselerasjon, toppfart og «nødbrems» fra maks hastighet. Testing i høy fart var viktig for å bli kjent med motorsykkelens egenskaper ved «wobling» (ukontrollert risting).
«Uansvarlig lek», vil noen si. Nei, vi som 18–20-åringer fant lite trafikkerte strekninger og svinger og holdt «vakt» for å unngå andre trafikanter og politi. Vi hadde ingen andre egnede områder enn offentlig vei. Vi laerte å kjenne våre motorsykler i ekstreme situasjoner, før vi dro på sommerferie på Autobahn med fri fart gjennom Tyskland. Et totalt annet trafikkbilde og trafikkultur enn i Norge.
Jeg er ikke i tvil, våre «øvelser» reddet liv. Våre liv. Når det oppstår uventet farlige situasjoner, reagerer vi mennesker instinktivt. Vi reagerte slik vi hadde trent.
Vi leser stadig i mediene om politiet som «jakter» ungdom som kjører på ett hjul, gjør «stoppies» (kontrollert ekstrem innbremsing hvor bakhjulet letter fra asfalten), slipper styret med begge hendene, sladder på parkeringsplasser med både motorsykkel og bil og lignende. Det er veldig greit «å gi tilsnakk» hvis det er en reell fare for andre trafikanter. Hvis «øvelsene» skjer på en lite trafikkert vei eller parkeringsplass, bør politiet la det passere. Dette er ikke bare lek. Det handler også om å utvikle livsviktige ferdigheter.
Felles mål
Jeg og mine MC-venner er fortsatt i live. Det er neppe bare flaks. Det er trolig heller fravaer av uflaks. Fortsatt øver jeg på mine ferdigheter på motorsykkel. Test av bremser er blitt en vane for meg før jeg kjører av gårde på to hjul. Jeg er bevisst min sårbarhet og risiko som motorsyklist. Jeg har utviklet min kunnskap om å unngå ulykker og gjør mine kalkulerte valg.
Jeg forventer myndighetene foretar gode kunnskapsanalyser av årsakssammenhenger før de pålegger oss nye forbud og påbud. Vi har alle et felles mål!
Racingbaner er langt mer enn motorsport. De er også trafikksikkerhetstiltak som virker.