Stavanger rådhus blir ikke renovert, det blir totaldestruert
KLIMAUTSLIPP: Stavanger kommune hevder en restaurerer det eksisterende rådhuset. Det rette navnet er vel å destruere.
Byggebransjen står for 15 prosent av klimagassutslippene i Norge, og er ansvarlig direkte og indirekte for omtrent 40 prosent av alle klimagassutslipp globalt. Størstedelen av utslippene kommer fra bruken av betong, som er det nest mest konsumerte materialet i verden etter vann. Betong er miljøfiendtlig gjennom hele livsløpet fra uttak av sand og sten som ødelegger natur og krever store areal, til produksjonen av sement og armeringsstål som krever ekstremt høye temperaturer over lang tid, transporten og selve byggeprosessen som blant annet krever masser av tre til forskaling og så til rivningen av bygget som ofte skjer etter kun ett tiår eller to, hvor man sitter igjen med en masse som ikke lar seg resirkulere og som derfor deponeres.
Fossilfritt? Neppe
Stavanger kommune bygger for tiden ett nytt rådhus og hevder å restaurere det eksisterende rådhuset. På gjerdene rundt byggeplassen henger det skilt der det står «totalrenovering av rådhuset» hvor noen i sommer hadde satt strek over «renove» og erstattet det med «destrue» slik at det ble det mer passende «totaldestruering av rådhuset». I tillegg står det «velkommen til fossilfri byggeplass» som er dristig å hevde når man bygger med et så forurensende materiale, og i tillegg bruker maskiner som går på fossilt brensel. «Restaureringen» har utrolig nok involvert at nesten hele strukturen har blitt revet. Å rive armert betong, for så å erstatte det med ny armert betong, er i praksis å doble klimautslippet til et allerede høyst forurensende bygg.
Sett bort ifra de kreative tolkningen av ordene «renovering» og «fossilfritt», så gjenspeiler rådhuset en større trend lokalt og nasjonalt, som den tragiske rivningen av Y-blokka i Oslo, den omstridte planen om å rive politihuset på Nytorget og den tilsynelatende entusiastiske holdningen til rivningen av påbygget til Stavanger museum, er eksempler på. Etterkrigsarkitekturen, spesielt i den funksjonalistiske stilen, er spesielt sårbar blant annet fordi den ennå ikke er «gammel nok» til å bli universelt sett på som noe verneverdig.
Baerekraftig gjenbruk
Konservering trenger ikke å bety å fryse ett bygg i tiden gjennom tilbakeføring til byggets originalstand, men bør heller vektlegge tilpasning til nye behov gjennom skånsomme, material- og energieffektive inngrep. Utslippene skapt av byggets konstruksjon er fortsatt i atmosfaeren, og fjellet som ble sprengt vil aldri bli restaurert. Begge har bidratt til vårt kumulative fotavtrykk, og vi bør derfor holde byggene i drift så lenge som mulig. I tillegg har vi ett ansvar for å ta vare på historie og kulturarv for å sikre en by med hukommelse og mangfold, som ikke bare tar vare på ett snevert utvalg av byens materielle arv.
Det finnes flere gode eksempler på baerekraftig gjenbruk i Stavanger som Oransjeriet av Torgeir Norheim og Innoasis av Helen & Hard, men de er ett fåtall i en naering som har som standard praksis å jevne alt med jorden, samt sprenge store hull før de så bygger nye material- og energiintensive bygg.
Spesielt i Oljehovedstaden må vi ta våre konstante bidrag til klimaendringene seriøst og gjøre endringer der vi kan. Byggebransjen kan ikke dure på som vanlig og rive i øst og vest, for så å bygge nye forurensende bygg. Kommunen som byggherre har et spesielt ansvar for å vaere et godt eksempel for bransjen og vise at det går an å bygge fossilfritt, stille definitive utslippskrav i anbud, og ikke bare forsøke å grønnvaske saerdeles lite baerekraftige prosjekter.