Gjer ikkje ord om til handling
TEATER: Deprimerande aktuelt tema, men for mykje snakk og for lite spel.
Animal farm
Rogaland Teater, Teaterhallen. Av George Orwell, omsett av Christian Heyerdahl. Regi: Mari Kjeldstadli. Med: Espen Hana, Mari Strand Ferstad, Penda Faal, Malin Landa, Ragnhild Arnestad Mønnes, Paal Herman Ims, Terje Ranes, Huy Le Vo. Lengde: 2 timar, 20 minutt inkludert pause.
George Orwells satiriske fabel «Animal Farm» (1945) handlar i utgangspunktet om den russiske revolusjonen og Stalins Sovjetunionen. Om opprør mot eit urettferdig system, basert på ein draum om eit utopisk idealsamfunn. Men så viser det seg å gå skikkeleg skeis. At dei nye makthavarane blir minst like ille som dei førre. At makt korrumperer, at leiarane lyg og manipulerer, mens folket lar seg lura og lir.
Parallellen frå Stalin til Putin er deprimerande aktuell. Men også andre politiske leiarars handtering av makt og fake news gjer at denne fabelen om menneskets dårlegare sider dessverre har relevans også i 2023.
Men korleis lagar ein teater av litteratur som ikkje er skriven som dramatikk for scenen? Også dette er eit evig aktuelt spørsmål - som eg også stilte sist Mari Kjeldstadli var i Stavanger. Då hadde ho regi på «Landet kaos», basert på Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie». Det blei for mykje av eit foredrag for min smak.
Dyregarden
Scenerommet i Teaterhallen er utforma som eit rektangel der publikum sit på to stolrader rundt, litt som det politiske teateret kjent som det britiske Underhuset.
Store delar av scenen skal ganske raskt fyllast med jord karakterane gjennom heile stykket skal jobba med. Me er altså på ein gard. Dyregarden.
Scenografisk snakkar me dermed om eit minimalistisk uttrykk. I staden for å visa fram bygningane på garden eller vindmølla dei jobbar med, må publikum førestilla seg alt dette. «Forestill dykk ein gard,» startar det heile med, når grisen Snøball (Paal Herman Ims) som førstemann kjem på scenen, velformulert og full av revolusjonaer energi. (Snøball representerer Trotskij i Orwells fabel.)
Alle dyr er like
Og publikum må førestilla seg mykje. For dei ulike dyra på garden ser til dømes ikkje ut som ulike dyr. Alle er kledde i den same, grå, fangeaktige kjeledressen og dei store, brune støvlane, enten dei er hest, geit eller ku. Dei lever sånn sett opp til Dyregardens devise om at «Alle dyr er like». Men for teaterpublikum kan det tidvis vera komplisert å halda styr på kven i den grå massen som er kva dyr og kva individuelle eigenskapar dei har.
Dette blir ikkje enklare av at dei ulike dyra – altså skodespelarane – i lita grad spelar ut sine ulike karaktertrekk. I staden for å spela ut scenene, har ein valt eit regigrep der skodespelarane i stor grad fortel kva som skjer og kva som blir sagt. Dei fortel endåtil korleis ting blir sagt, utan å spela det ut. Som å fortelja at ein gris seier det eine eller det andre med skjelvande stemme, men sjølv seia det med heilt vanleg stemme. Grisen kunne, alternativt, levert replikken sin med skjelvande stemme.
Eg må vera aerleg og seia at eg har meir sans for teater som spelar ut scenene enn denne typen forteljande teater. Eg har meir sans for «show, don’t tell.» Den forteljande forma får eit litteraert preg, eit meta-preg som skaper ein distanse eg gjerne skulle vore forutan.
Satiren?
Og så skulle eg gjerne sett meir av
Orwells satire. Heile boka er gjennomsyra av elegant, britisk, understatement som viser humorens store kraft og potensial i møte med det mørke og deprimerande. Rogaland Teaters versjon er ikkje utan humor, kanskje mest representert ved Espen Hanas (kamerat) Napoleon, Stalin i Orwells bok. Men det blir for lite. Humoren blir nesten borte i alt alvoret.
Svakheita både i Orwells bok og i teaterversjonen, er at me i fint lita grad får innsikt i kvifor det går så gale. Det hadde vore interessant om teateret hadde bora meir i kvifor makt korrumperer og folk lar seg lura på denne måten.
Overgangen frå roman til teater blir dermed berre delvis vellukka – slik det så ofte er når tekstar som ikkje er skrivne for scenen blir scenekunst. Utfordringa blir – som Rogaland Teater i mange år har hatt som motto – å gjera ord om til handling.