Å velge døden
GJESTEKOMMENTAR: Mennesket kan ikke velge å bli født – men vi kan velge å dø.
Aktiv dødshjelp blir stadig mer akseptert. Australia, mange amerikanske delstater tilbyr det, og i Europa tilbyr Sveits, Tyskland, Spania, Nederland, Luxembourg og Belgia ulike varianter. Østerrike har nylig vedtatt det, og i Italia går debatten.
Det er vanlig å skille mellom eutanasi, som innebaerer at legen gir pasienten en dødelig injeksjon, og assistert selvmord, hvor legen skriver ut resept på en giftdose som pasienten selv kan administrere.
Den europeiske måten?
I Frankrike pågår nå en stor debatt om å legalisere aktiv dødshjelp, og den franske forfatteren og provokatøren Michel Houellebecq har kastet seg på debatten med et essay kalt «Den europeiske måten å dø på», trykt på norsk i Morgenbladet i forrige uke.
Houellebecq er tydelig på at assistert selvmord fremdeles er et selvmord. Og her røper samfunnet noe grunnleggende uavklart. På den ene siden er selvmord et stort tabu og regnes som en dyp tragedie. På den andre siden er assistert selvmord i økende grad sett på som en verdig, human løsning på et liv som ikke er verdt å leve. Er det ikke et nokså schizofrent samfunn som ser selvmord som en tragedie, samtidig som det tilbyr det i statlig regi?
Mye tyder på at aktiv dødshjelp kommer til å bli en stadig viktigere debatt her til lands. Vi er del av den europeiske kultur som aksepterer dette mer og mer. Dessuten står vi overfor en perfekt storm: En stor økning i eldre, som også lever lenger enn før og vil trenge pleie i et lengre tidsrom – og et helsetilbud som ikke holder tritt med behovet. Mange har blitt rystet av den uverdige behandlingen av eldre pleietrengende, dokumentert i NRK Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører».
Åpner en dør
Det er ingen tvil om at vi ved å tilby aktiv dødshjelp åpner en dør. Og hvor vid denne døråpningen skal bli, er et stort spørsmål. Hvor skal grensen gå? Vanligvis er kriteriene at pasienten lider uutholdelig og at tilstanden er uhelbredelig. Men hva dette betyr i praksis er ikke alltid lett å fastslå. Houellebecq stiller spørsmål ved begge disse kriteriene: For det første er smertestillende medisin i stand til å lindre det meste av smerter, for det andre er legevitenskapen ikke alltid i stand til å avgjøre eksakt hva som er uhelbredelig og hvor lenge en pasient har å leve. Statistisk, ja, men det er store individuelle forskjeller.
Det hviler et enormt ansvar på de som skal avgjøre hva som er tungtveiende nok grunner til å avslutte livet. Dette er gedigne etiske dilemma. Svaert mange vil sympatisere med dødssyke pasienter som ønsker å avslutte livet på en verdig måte, som det heter. Men hva med andre typer lidelse? Det er en god del eksempler på dødshjelp til deprimerte og andre med psykisk sykdom. Til og med omdiskuterte tilfeller ved demens, hvor det er tvil om pasienten ikke egentlig kunne samtykke. I Belgia tilbyr man aktiv dødshjelp også til barn, det er ingen nedre aldersgrense. I Nederland er den nedre grensen tolv år.
Slippery slope
I individualismens tidsalder har man i utgangspunktet rett til å bestemme over eget liv. Aktiv dødshjelp kan ses på som en kulminasjon av en langvarig utvikling i vår kultur. En uinnskrenket individualisme uten en «høyere himmel» med moralske sannheter åpner for nye måter å tenke på. Hvilke etiske, religiøse, metafysiske argumenter kan vi egentlig reise mot assistert selvmord i en sekularisert kultur?
Det handler om helt grunnleggende måter å vaere i verden på. For mange i vår sekulariserte kultur er det individets selvsagte rett til å bestemme over sitt eget liv – også å avslutte det.
Like opplagt er det for kristne og mange andre at livet er noe man er gitt. Vi har ikke valgt å bli født, og kroppen og livet opprettholder seg selv uten vår bevisste medvirkning. Det er ikke «jeg» som slår hjertet og omsetter oksygen til blodstrømmen, fordøyer mat og fornyer celler. Det er langt høyere krefter i sving. Hvilken rett har mitt lille ego til å avslutte det?
Og hvilken rett har noen til å avgjøre at andres liv er verdt å avslutte? Det er ikke rart at mange leger er skeptiske til aktiv dødshjelp. Den snart 2500 år gamle hippokratiske ed, «legeløftet» som er grunnlaget for legeetikken til World Medical Association, slår tydelig fast: «Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt.» (På den annen side har man allerede trått over en grense i denne eden: «[…] heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel.»)
Det er kanskje uventet at en agnostiker og kyniker som Houellebecq skulle gå så hardt ut mot dette, og at han ser ut til å omfavne noe så utdatert som en slags høyere moralsk lov som står over individets frie vilje. Men egentlig er det ikke så rart. Kjernen i hans prosjekt er å skildre den moderne verdens individualisme og normoppløsning, spesielt den retning det har tatt siden 68-opprøret. Ungdom, vitalitet og seksuell attraktivitet er det som teller, og alderdommen er noe som lurer der framme som en uhyggelig skjebne. Og døden er uten mening. Aktiv dødshjelp representerer kanskje den tydeligste endringen av tradisjonelle moralske normer i individets frie viljes navn.
Er det ikke nokså schizofrent å se på selvmord som en tragedie, og samtidig tilby det i statlig regi?