Øyet som ser
GJESTEKOMMENTAR: Når vi ser på figurative bilder, kan nedtegningen av øyets bevegelser minne om gode nonfigurative bilder.
Sist uke kunne vi lese at kunsthandler John Erik Hedemark var tiltalt for å svindle med kunst – malt av sitt alter ego «Werner Jensen» og to andre fiktive kunstnere.
Vi lar jussen ligge.
NRK-programmet Nytt på nytt tok saken – og laget en gag av å sammenlikne Werner Jensen og Jackson Pollock (1912–1956): Sistnevnte selges for millioner, men bildene var helt like, mente Nytt på nytt-panelet; bare uforståelige kruseduller!
Pollock var blant de ledende innen sjangeren «det-der-kunne-jeg-ogsåmalt».
Elg i solnedgang
Jeg er ingen kunstekspert. Hadde jeg vaert kunstner, hadde jeg malt «Elg i solnedgang».
Men jeg fant litt ut av det nonfigurative i løpet av årene jeg var gift med en kunstner – hun malte komposisjoner; farger og lys med en spenst og dynamikk som ... rett og slett var fysisk godt å ta inn.
Det virket som om noen former var bedre å se på enn andre, det virket som om det er forskjell på «kruseduller» og kruseduller. Spørsmålet er: Hvorfor?
Pollocks malerier er blitt beskrevet som sinnbilder av rå energi, maling som sprutes utover gulv og lerret, abstraksjoner ingen kan forstå. Nokså langt fra min elg, med andre ord, men likevel gjengir de natur.
Kunsthistorikerne vet for eksempel at Pollock startet maleprosessen figurativt, med skisser av gjenkjennelige former, før han gikk bananas og til slutt gjorde det umulig å se hvor han hadde startet. Annen innsikt bringer ham enda naermere naturen:
På 1950-tallet utstyrte den russiske psykologen Alfred L. Yarbus folk med kontaktlinser som registrerte øyets bevegelser, og presenterte dem deretter for ulike malerier (Yarbus, eye movements, and vision – PMC, nih.gov), blant annet maleren Ivan Sjiskins «I grevinne Mordvinovas skog» – ikke ulikt noe mitt alter ego ville ha produsert.
Det overraskende er at det bildet Yarbus fikk av øyets bevegelse over dette klassiske maleriet, til forveksling likner en Pollock. Pollocks malerier rommer altså noe av samme dynamikk som hjernen tar i bruk når den betrakter naturen rundt seg. Kan det vaere grunnen til at noe resonnerer inni oss når vi ser enkelte abstrakte bilder? Jeg har i det minste en følelse av at de abstrakte kunstnerne henvender seg til det ubevisste.
Og at det er det vi tilskuere kan laere oss å se.
For smak og behag er ikke satt i stein. Den kan utvikles, strekkes og tøyes. Men vil den fortsette å lene seg på naturen – og det vakre?
Naturens skjønnhet
Med litt svulst kan vi si at Jackson Pollock malte aspekter ved naturen som ingen før ham visste at man kunne male, eller i det minste: På en måte ingen hadde tenkt at disse aspektene kunne fremstilles.
Vi kan også si at bildene hans er vakre. Og ender da opp med et enda mer fundamentalt spørsmål: Hva er vakkert? Er det en forskjell på Pollocks og solnedgangens «vakker»? Og hvorfor er noe vakkert?
Det er mye skjønnhet i naturen. Vi kan finne kveldssolen vakker, og kanskje saerlig hvis et hjortedyr befinner seg i naerheten? Hvorfor føler vi det slik? Er det fordi evolusjonen rett og slett formet oss til å like naturen?
Det kan vaere. Darwins andre seleksjonsmekanisme, den seksuelle seleksjon – viser hvordan denne (muligens evolusjonaert utviklede) sansen for hva som er og ikke er vakkert, blir overført til biologiske preferanser.
Seksuell seleksjon handler om tiltrekke andre – tenk tiurleik. Eller påfuglens hale, den er da per definisjon vakker. Men er dette en skjønnhet som er formet for andre formål enn Pollocks?
Uansett, du trenger ikke mellomfag for å forstå skjønnheten i en påfugls hale. Signalene tydelige, rett på sak – de skriker «Vakkert!».
Litt som Elgen i solnedgangen – alle forstår, og reagerer.
Ok. Og hva er da «vakkert» – i en evolusjonslogisk tolkning av ordet? Jo, det som gjør at du får tak i en partner, og deretter laget unger. Den biologiske skjønnhet er pragmatisk.
Kunst og skjønnhet
Men jeg har kanskje jukset? Jeg har beveget meg fra å drøfte «det kunstneriske» til å drøfte «det vakre». God kunst er ikke lik «det vakre», det er mye mer, og vi er muligens naermere en definisjon hvis vi sier at kunst er det vi reagerer på, av en eller annen grunn?
Kan vi med en slik definisjon slå fast at et velkomponert stykke klassisk musikk er «bedre kunst» enn en perfekt køntri-låt? Eller at Pollock er bedre enn elgen?
Tja.
Jeg personlig mener i hvert fall at det finnes god og dårlig kunst – innen alle sjangere – og også i det Nytt på Nytt valgte å fremstille som lettvinte kruseduller – abstrakt kunst.
Og Pollocks malerier er uten tvil på den gode siden. Det merker i hvert fall jeg langt inn i ryggraden når jeg ser etter.
Det virket som om noen former var bedre å se på enn andre, det virket som om det er forskjell på «kruseduller» og kruseduller.