Kunstsamling i toppklasse
UTSTILLING: Det lar seg ikke gjøre å finne noen rød tråd i utstillingen «Blunk», mener vår anmelder. Han er likevel imponert over hva museets stab har fått til med Trond Mohns samling.
Stavanger kunstmuseum: Blunk, Trond Mohns samling. Samlingskurator: Arve Opdahl. T.o.m. 15. okt.
Hva er det egentlig jeg skal anmelde her? En splitter ny, innholdsrik samling av samtidskunst, eller visningen av denne? Stavanger kunstmuseums utstilling «Blunk» viser Trond Mohns enestående flotte gave til museet: 67 arbeider anskaffet fra midt i smørøyet av dagens kunstverden – det er utstillingens innhold, og det er av beste merke, om vi ser på enkeltverkene.
Med utstillingens form er det verre stilt, av to grunner: Når kunstsamlingen ikke har noen tematisk rød tråd men trekker i mange ulike retninger, lar det seg ikke gjøre å skape en helhetlig utstilling. Og med så mange kunstverk som skal klemmes inn, dels i stort format, ligger museet helt på smertegrensen for hva det kan få plass til innen sine gitte rammer. Det jeg opplever her, er en trang utstilling med en mengde tematiske tråder som sjelden finner sammen; utstillingen sprekker opp i sine enkelte faktorer.
Under disse forutsetningene er det likevel imponerende hva museets stab har fått til med monteringen; selv om noen verk går i veien for hverandre, er dette blitt et forum hvor publikum både kan nyte og studere kunst i toppklasse.
Søppel konservert
Jeg ser altså dette mer som en presentasjon av en kunstsamling enn som en utstilling med helhetlig perspektiv. Gi deg tid foran hvert verk, og du vil få mye tilbake, for dette er en veritabel godtepose med mange godbiter, for den er fylt med høy kvalitet. I noen tilfeller litt tivoliaktig, faktisk, som med Katja Novitskovas (Estland) kinetiske skulptur «Mamaroo (smoldering brain, green bugs)», en elektrisk vippestol med insektroboter, plastslanger og lasere, og Florian Neufeldts strømførende installasjon. Den siste skaper likevel dystre assosiasjoner og perspektiver, ikke minst under dagens strømkrise.
En tilsvarende samfunnsengasjert brodd finnes i britiske Ben Burgis og Ksenia Pedans vitrine med små objekter av plast og papp – gjenstander vi helst forbinder med forbruk og søppel, her imidlertid konservert, klassifisert og utstilt som skulle de vaere verdifulle objekter. Skapet står naermest som en nidstang mot forbrukssamfunnets ufattelige sløsing og forurensing. Selv om slike samfunnskritiske perspektiver finnes her og der, er dette i første rekke en samling for estetiske kvaliteter, med ganske stor vekt på maleriet. Det spenner fra Sverre Wyllers sarte nonfigurative eggtemperamaleri, via venezuelanske Sol Caleros «Solo pintura», som med akryl på lerret har fargesterke, fragmentariske tekstilmønstre som motiv, til britiske Dickon Drurys tegneserieaktige maleri «The Table with Maquette», et stilleben hvor opphopingen av gjenstandene underliggjør et tilsynelatende hjemlig motiv.
Det er dessuten en styrke at samlingen rommer kunst også fra andre steder enn den vestlige kunstsfaere – her er kunstnere bl.a. fra Kina, Australia, De arabiske emirater og SørKorea.
Faglig styrking
Det kan selvsagt diskuteres hvorfor ett bestemt verk av den ene eller andre kunstner er valgt – fra Kina kunne jeg f.eks. tenke meg mer interessant kunst enn det jeg ser her. Men sett under ett er samlingen et sterkt stykke arbeid fra Mohns rådgiver og kurator, Arve Opdahl. Han har brukt sitt store nettverk og sin betydelige oversikt til å bygge en samling som styrker kunstmuseet både faglig og med aktiva for ut- og innlånssamarbeid med andre museer.
En samling som dette får en åpenbar objektkarakter – her er kunstverk som er lette å samle på, ikke prosessorienterte eller flyktige. Den rommer derfor et ganske tradisjonelt blikk på den delen av samtidskunsten som kan samles og bevares. Men ett verk ligger i grenseland. Før jeg forlater museet, snur jeg meg nok en gang mot Hamish Fultons monumentale sjablongmaleri, malt rett på veggen, «Jotunheimen Skyline Viewed from Rondane, Norway»: Fultons vandringer i fjellet er en form for konseptkunst som materialiserer seg i tekst og bilder, og her setter han i spill både nasjonalromantiske forestillinger om det sublime landskap og hvordan kunsten har formet, og fortsatt former, vårt blikk på, og bruk av, naturen. Dette er et av samlingens hovedverk og verdt et besøk i seg selv.