Begynnelsen på slutten
KOMMENTAR: Selv om vi bare har sett slutten på begynnelsen, bør krigen i Ukraina bli begynnelsen på slutten for Putin.
«Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.»
Det var i november 1942 – tre år inn i andre verdenskrig – at den legendariske, britiske statsministeren Winston Churchill lot de berømte ordene falle. Og jeg kom til å tenke på sitatet etter at jeg sist uke hadde en samtale med den ukrainske spesialsoldaten Nazar Ostrovskyj.
«Det vi ser i Ukraina nå, er ikke slutten på noe. Det er snarere slik at et nytt kapittel i historien er i ferd med å begynne», sa han.
Soldaten tenkte ikke direkte på kampene han er involvert i, men på den verdensordenen vi har hatt etter at den kalde krigen tok slutt rundt 1990. Den gang vi trodde at det liberale demokratiet hadde overvunnet autokratiet, og seiret én gang for alle.
I hvert fall i Europa.
Demokratiet har ikke seiret
Vladimir Putin, den kyniske despoten, har laert oss en lekse nå. Han har laert oss at vi ikke skal ta vårt eget demokrati, vår velferd og velstand for gitt. Han har laert oss at vi ikke skal vaere naive, og han har laert oss at vi tok grundig feil da vi gjorde opp regningen etter den kalde krigen.
Autokratiet lever i beste velgående. Det liberale demokratiet har ikke seiret, ikke ennå.
Krigen i Ukraina, som i disse dager går inn i sitt andre år, er mye mer enn en kamp om territorier. Det er en kamp mellom demokrati og autokrati, mellom frihet og diktatur, det er et oppgjør mellom humanisme og barbari.
Akkurat som andre verdenskrig. Nazi-Tyskland sto, i likhet med den kommunistiske Sovjetunionen, for et alternativ til det vestlige demokratiet for snaut hundre år siden. I vår tid utgjør Putins Russland og den kinesiske ettpartistaten, med sin tragikomiske nordkoreanske avlegger, disse alternativene. De har alle henfalt til barbari og truer med eller tyr til vold for å holde på makten internt, eller for å forsvare geopolitiske interesser, som er tilfellet med Putins krig i Ukraina.
En ny verdensorden
Kina og Russland har begge uttalt at de jobber for å oppnå en ny verdensorden. De vil med andre ord ta farvel med den regelbaserte verdensordenen vi har hatt etter andre verdenskrig. De vil ha en verden der den sterkestes rett vinner fram og dikterer alle vilkår.
Det er dypest sett dette krigen i Ukraina handler om, og det er derfor Vesten har en sterk interesse av at Putin ikke får det som han vil. Som Nazar Ostrovskyj minnet Aftenbladets lesere på i det samme intervjuet som jeg siterte fra innledningsvis: «Dette er en kulturkrig […] Vi må bare ta denne fighten».
Også Vladimir Putin liker å framstille konflikten mellom Russland og Vesten som en kulturkamp. Ifølge ham blir andre land undertrykket av det han kaller «en vestlig elite».
Putin påstår at EU og Nato underlegger seg stater i Øst-Europa for å true Russlands uavhengighet. Det han blant annet overser, er at EU og Nato – med sine feil og mangler – er grunnleggende antiimperialistiske konstruksjoner som ikke underlegger seg noe.
Ved opptak av frie, uavhengige stater i disse internasjonalt forpliktende samarbeidsorganene, er det alltid den enkelte nasjon som selv søker opptak. Akkurat nå er Ukraina – med flere – kandidatland til EU, mens Sverige og Finland har søkt om opptak til og er på vei inn i Nato.
Putins prosjekt går ut på å gjenskape det storrussiske riket, som på en måte fikk sitt endelikt da Sovjetunionen gikk ad undas. Han har flere ganger uttalt at oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 var den «største geopolitiske katastrofen» i det 20. århundret. Dette klinger godt i mange russiske ører. Putin står nok relativt sterkt på hjemmebane, men historien har laert oss at når det kommer endringer i Russland, kan de komme raskt og voldsomt.
Diktatorens fall
En av Putins utfordringer er at den aggressive imperialismen hans virker fullstendig mot sin hensikt. Den bidrar til å styrke det vestlige samholdet. Når Sverige og Finland vil inn i Nato, er det nettopp fordi innbyggerne i de to landene opplever Putins Russland som en trussel mot deres egen frihet, velferd, velstand, trygghet, vekstmuligheter, medbestemmelsesrett og menneskerettigheter.
Dette er rettigheter og muligheter folk typisk prøver å oppnå når de lever i samfunn som, takket vaere industrialisering, kan tilby en baerekraftig økonomi som forsvarer framveksten av en demokratisk velferdsstat.
Og det er nettopp hva ukrainerne har i siktet: Frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det må vi ikke glemme. Hvis vi reduserer krigen til en militaer konkurranse, risikerer vi å synke ned på den russiske despotens nivå. Ned i barbariet.
Churchill blir aldri uaktuell. Selv om vi bare har sett slutten på begynnelsen, bør krigen i Ukraina bli begynnelsen på slutten for Putin. Det er bare å håpe at avslutningen på kapitlet vi nettopp har påbegynt, er fortellingen om den siste russiske diktatorens fall.
Autokratiet lever i beste velgående. Det liberale demokratiet har ikke seiret, ikke ennå.