Hjemmestedet 2.0
KRONIKK: Hjemmekontor var for de fleste et ukjent begrep for bare fire år siden. Har det blitt et gode for et mindretall og et fenomen som skaper et nytt skille i norsk arbeidsliv? Kan hjemmekontor bli noe man vil kompenseres for å ikke ha?
«Jeg føler jeg har mistet grepet og oversikten over folkene mine». Dette utsagnet stammer fra en mellomleder i en offentlig etat jeg møtte forleden. Han hadde et økende antall medarbeidere som virkelig hadde fått ferten av det å slippe å skuffe snø av bilen eller møte et T-banestopp med gule forsinkelsesbokstaver tidlig om morgenen.
Hans medarbeidere gikk på en slags «2 av 5-ordning», naermere bestemt at de måtte vaere på jobb to av fem ukedager. Som om ikke det var nok, var ordningen blendet inn med forskjellige individuelle behov knyttet til barnehageordninger, partner i turnus og et knippe andre mer eller mindre gjennomgripende individuelle livshendelser.
Han hadde rett og slett en utfordring med å finne tidspunkt der alle med stor grad av sannsynlighet faktisk var på jobb. Samtidig.
En ny kompensasjon?
For det store flertallet i norsk arbeidsliv er hjemmekontor en komplett umulighet. For laereren, sykepleieren, industriarbeideren, håndverkeren, butikkmedarbeideren og langt flere er dette et eksotisk begrep og langt utenfor rekkevidde.
Og jeg tror det er et tidsspørsmål før de store arbeidstakerorganisasjonene ser at tilbudet om hjemmekontor er et gode de skal kompenseres for å ikke ha. For det er et skille. Og det griper dypere enn bare å handle om «det morderne arbeidslivet», saeravtaler og fleksible arbeidsformer. Det handler om at man på en strukturell måte visker ut (viktige og sunne) skiller mellom jobb og privatliv.
Historisk sett har slike problemstillinger kommet høyt på agendaen i prosesser mellom partene i arbeidslivet. Hvordan dette skal kompenseres i tid eller penger, er for tidlig å si. Vi ser allerede at høye strømpriser har bidradd til en diskusjon om kompensasjon for de som benytter seg av hjemmekontor.
Jeg tror dette bare er begynnelsen på en større debatt med «kompensasjon for bortfall av gode» eller lignende setninger som grunnmelodi.
Menneskemøter
En arbeidsplass er mye for mange. Den er en arena for personlig utvikling og tilpasning. En arbeidsplass er et sted for menneskemøter der gamle perspektiv brytes og nye dannes. Og det er et sted som bidrar til å skape tilhørighet og identitet. Jeg spør meg selv om hjemmekontor er en ordning eller et fenomen? Hvis man vekthar legger det siste perspektivet, er det naturlig å spørre om dette fenomenet bidrar til å gjøre arbeidslivet enda mer «jeg og mine behov»-orientert, fremfor hva laget, teamet, avdelingen eller organisasjonen skal skape.
Jeg nevnte mellomlederen i offentlig sektor innledningsvis. Hils på et par andre:
«Trine» 28 år: Hun er nyansatt i en rådgiverrolle i et stort selskap. I min samtale med henne er hun både lei seg og frustrert. Hun startet midt i covidtiden og hadde sett frem til gode menneskemøter med nye kolleger. Hun hadde gledet seg til de gode kaffepratene, uformelle arenaer for erfaringsutveksling og laering. Hun var ny og nysgjerrig, og hadde rett og slett sett frem å vaere på jobb. Nå følte hun seg litt aleine og at hennes første møte med jobblivet var blitt veldig annerledes enn hun hadde håpet på.
«Anders» 58 år: Han jobber som funksjonaer i en mellomstor bedrift og kom med følgende utsagn i møte med meg: «Du vet, det er deilig med den fleksibiliteten. Jeg har jo hytta bare halvannen time unna, kona jobber halvt og vi forsøker å reise opp torsdag ved lunsjtider. Jeg elsker å stå på ski, og er jo tilgjengelig der oppe. Vi har faktisk bedre internettforbindelse der enn hjemme. Jeg er jo gammel i gamet, jobber stort sett med mine ting og ikke behov for å samarbeide så mye. Til helga kommer barnebarna også.»
Dette er to perspektiv, to verdensbilder og syn på hva en arbeidsplass faktisk skal vaere. Men det er også en typisk situasjon, der en ung og talentfull medarbeider sannsynligvis vil søke seg bort og en erfaren og smule velfødd 58 åring gis muligheten til å få det enda mer behagelig i jobben sin.
Har toget gått?
Jeg undrer meg også over hvem som egentlig er fanebaerere for dette? Er ordningen pushet frem av folk på min alder – i 50- åra med romslig enebolig og varmekabler på hytta? Eller av lokale ansatterepresentanter i forskjellig samarbeidsfora som kjenner trykket fra dem de representerer?
Det er ikke noe entydig bilde av hvordan disse prosessene foregår. Og kanskje det er noe av utfordringen. Ting bare skjer. Det ene tar det andre, og plutselig er noe gått fra å vaere en mulighet til å bli en rettighet.
Norsk arbeidsliv er under press på mange måter. Det pågår en kontinuerlig kamp om hoder, kapasitet og kompetanse. I stedet for å overgå hverandre i tilbud om «frihet og fleksibilitet», må arbeidsgiverne ta mot til seg og tilby forpliktende og utviklende fellesskap. Et sted der mennesker møtes, ser hverandre og løser oppgaver sammen. Et sted man skal gå til, ikke holde seg hjemme fra.
Det krevende spørsmålet er om det er noen vei tilbake? Vi vet at ordninger er lettere å innføre en å avvikle. Det er som den berømmelige kaviaren. Når den er kommet ut av tuben, er den svaert krevende å få inn igjen.
I stedet for «frihet og fleksibilitet», må arbeidsgiverne tilby forpliktende og utviklende fellesskap.