– Bruker ekstremt mye penger på å kunne sitte oppreist på jobb
KVINNEHELSE: Da Helene Jelsa (21) opplevde vulvasmerter, skjønte hun hvor lite tilgjengelig hjelpen er: – Folk bruker ekstremt mye penger på å kunne sitte oppreist på jobb og skole, å ha på seg bukse eller bruke den minste tampongstørrelsen.
Kun tre offentlige klinikker i Norge har et fullverdig tilbud for Helene (21):
Det er tilsynelatende ingenting galt. Det er ikke et sår som blør. Det er ingen betennelse. Det er ingen bakterier eller virus.
Helene Jelsa måtte gjennom mange tester hos legen da hun, etter å ha hatt samleie med kjaeresten sin, opplevde store smerter i underlivet.
Hun hadde lenge hatt svie og smerter da hun satt eller gikk med trange jeans. Det var ikke noe hun snakket høyt om, så ingen fikk sjansen til å fortelle henne at det ikke var normalt.
Men nå var det åpenbart at noe var galt.
Jelsa hadde vaert i hjembyen Sandnes for å jobbe i et par uker. Da hun kom tilbake til Oslo, fikk hun plutselig voldsomme smerter etter samleie med kjaeresten.
– Jeg lå i fosterstilling på gulvet, og det var veldig åpenbart at noe var galt. Det var som om hele underlivet mitt sto i flammer. Det var en sviende, brennende, stikkende følelse, forteller hun.
Hun gikk til legen.
Nettopp fordi alt tilsynelatende var normalt – hun hadde ingen betennelser eller sår – måtte de teste for alt: kjønnssykdommer, graviditet, sopp.
Hun tok tester hos både lege og gynekolog, som konstaterte vaginisme og vulvodyni, og henviste videre til fysioterapeut.
Vaginisme og vulvodyni er to diagnoser som gir smerter i vulva. Vulvodyni gir smerter utenpå vulva, mens vaginisme gir smerter inne i skjeden.
Seks måneders ventetid for offentlig hjelp
Én fysioterapeut på vulvapoliklinikk i Oslo har avtale med kommunen, slik at Jelsa kunne fått behandling og kun betale egenandel.
Tilbudet viste seg raskt å vaere uaktuelt:
– De hadde seks måneders ventetid. Det er nytteløst å vente så lenge, når du er i så store smerter at du ikke klarer å sitte eller gå med bukser.
Jelsa måtte gå til det private helsevesenet for å komme i gang med behandling mot de sterke smertene. Hos en privat fysioterapeut fikk hun konstatert at hun har vulvodyni og vaginisme.
På halvannet år har hun brukt omtrent 30.000 kroner på privat behandling. Det er hun ikke alene om.
Etter at hun selv ble syk, bestemte hun seg for å engasjere seg i Vulvodyniforeningen. Både for å bidra til å spre informasjon, men også for å kunne påvirke og få til en endring.
– Jeg spurte følgerne til Vulvodyniforeningen på Instagram hvor mye penger de har brukt. De fleste svarer at de har brukt 40–50.000 kroner. Noen hadde brukt over en halv million, sier hun, og legger til:
– Jeg er jo student, og skal takke og prise Gud for at jeg har res–
surssterke foreldre. Det er ikke alle som har det.
Jelsa har vaert i behandling hos fysioterapeut i omtrent halvannet år, og naermer seg frisk. Men det tar tid.
– Det er ingen «quick fix», for man vet ikke egentlig hva sykdommen er. Det man vet er at det er mange som har god effekt av fysioterapeut, noen av sexolog eller psykolog, andre av Botox. Vi må prøve oss litt frem for å finne behandling som virker, sier hun.
Vil ha klinikker i alle helseregioner
I dag finnes det tre offentlige vulvapoliklinikker i Norge: I Oslo, Trondheim og Tromsø. Det betyr at kvinner fra Rogaland velger å reise for å få helsehjelp. Kun tre fysioterapeuter i Sør-Rogaland tilbyr tilsvarende behandling som Jelsa får i Oslo.
– Ingen av de tre poliklinikkene vi har i Norge i dag er helt fullstendige, det vil si at det ikke er fullverdige team som følger en opp. Dessuten er det begrensede åpningstider. Totalt holder de åpent i under seks dager per måned, sier hun.
I går la Kvinnehelseutvalget frem en NOU, som foreslår at det settes av 1 milliard kroner til kvinnehelse.
Rapporten peker generelt på at kvinners helse har lav status, at mangelfull samordning gir dårligere helsetjenester, det er sviktende kunnskap og at kvinners stemmer får lite gjennomslag.
Utvalget skriver også at de ser med stort alvor på manglende kunnskap om kroniske underlivssykdommer og smertetilstander i vulva, og at de vurderer at pasientgruppen ikke får et godt nok tilbud.
De anbefaler at helseforetakene får styringssignaler om at det skal vaere vulvapoliklinikker i alle helseregioner, som har åpningstider og bemanning som ikke medfører lang ventetid.
– Fint at det tas med
Helene Jelsa har lest avsnittet om vulvasmerter i rapporten, og syns ikke det var veldig mye nytt.
– Men det er fint at det tas med, og belyser at dette er et reelt kvinnehelseproblem, sier hun.
Hun håper det fremover kan bli anerkjent hvilke vanskeligheter hun og andre med vulvasmerter har med å få riktig helsehjelp:
– Jeg syns det er bra at de legger vekt på flere vulvaklinikker i hvert helseforetak, men de må gjøre det attraktivt å jobbe der. Nå finnes det god behandling som ligger bak betalingsmur for de fleste, sier hun, og legger til:
– Folk bruker ekstremt mye penger for å kunne sitte oppreist på jobb eller skole, å kunne ha på seg bukse eller kunne bruke den minste tampongstørrelsen.
– Har du tro på at det kan skje noe nå?
– Egentlig ikke. Jeg liker å ha troen, men de har sendt ganske sterke signaler i det siste, med nedleggelser og total struping av helsevesenet, sier hun.