Det va retta rauå så feis!
KRONIKK: Statsforvalteren har undersøkt fremtidsutsiktene for matproduksjonen i Rogaland. To undersøkelser på hjemmesiden deres viser at bønder ser mørkt på fremtiden.
Kommuneark frå spørjeundersøking i landbruket fra Statsforvalteren i Rogaland viser at hver tredje spurte melkebonde i undersøkelsen tror at det ikke er drift på gården deres om 15 år.
Behov for store investeringar i mjølkesektoren fra Statsforvalteren i Rogaland tydeliggjør hvor kort tid det er før det er kroken på døra for de bøndene som ikke oppfyller kravene i hold forskriftene.
Disse to henger sammen. De tre hovedutfordringene bøndene peker på for å fortsette driften, er manglende lønnsomhet (81 prosent av de spurte), behov for investering (62 prosent) og tilgang på investeringsmidler (63 prosent). Dette er for fylket under ett, tallene for Stavanger er enda litt høyere. De tre viktigste årsaken til avvikling er nettopp manglende økonomi.
Er naeringsdrivende
Dessverre er det ikke resultatene av undersøkelsen som er overraskende for meg og mine yrkesbrødre, men det at statsforvalteren offentliggjør resultatene med følgende oppfordring:
«Vi vonar mange no blir engasjerte og bruker resultata målretta, slik at vi også om 15 år har aktivt landbruk i heila Rogaland, og der alt jordbruksareal er i produksjon.»
Da må jeg som bonde og lokalpolitiker spørre: Hvem er det som skal bli engasjerte og bruke resultatene målrettet? Hvem sitt ansvar er det at vi har et aktivt landbruk i hele Rogaland?
Jeg kan informere Statsforvalteren om at norsk landbruk i dag drives av bønder som stort sett er enkeltpersonforetak. Vi får tilskudd for å skjøtte arealene og produksjonstilskudd for varene vi leverer, slik at matprisene til innbyggerne kan holdes lavest mulig.
Vi følger etter beste evne regler for hold av dyr, spredning av gjødsel, skjøtsel av landskap, hygiene i melkingen, HMS for avløserne og alle andre regler. I tillegg har de fleste av oss en bank og en regnskapsfører. Fordi vi er naeringsdrivende.
Jeg har selv gjort store investeringer i driften for å drive forsvarlig både for dyrene og økonomien. Et nytt løsdriftsfjøs i dag koster fort 7–8 millioner kroner. Det er først og fremst banken som bestemmer om driften kan forsvare en slik investering, og det blir ikke bygging for dem som ikke får lån.
Vi som driver jorda, vet at vårt livsverk skal videreføres av andre. Hvis gjelda er for stor, er det vanskelig for en ung bonde å ta over drifta.
Kjepper i hjulet
Som politiker har jeg vaert med på å gi tillatelser som skal gjøre det mulig for neste bonde å kjøpe en gård. I Finnøy kommune ga vi flere tillatelser til å dele fra bolig nummer to eller tre på gårdsbruk, for at kjøper av gården skulle få ned investeringskostnadene og bli i stand til å investere i produksjonsbygg. Andre ganger ble det gitt dispensasjoner for omdisponering av eldre bygninger.
Disse vedtakene klaget Statsforvalteren på, og mange av dem ble omgjort.
Det er ikke bedre etter at vi i Finnøy kom inn i Stavanger. Senest i fjor vedtok politikerne her i to omganger, etter grundige vurderinger, at et mellomstort melkebruk på Finnøy skulle få dele fra et hus som ikke er nødvendig for driften, slik at ressursene – altså pengene – kunne brukes til investering i melkeproduksjonen.
Statsforvalteren klaget på dette, og fikk støtte av settestatsforvalter i Vestland. Begrunnelsen er at en slik fradeling vil «fragmentere» landbruket, at det ekstra huset er en større ressurs for gården når bonden eier det og leier det ut – og det går ikke an å legge vekt på det statsforvalteren kaller «privatøkonomiske interesser».
Et annet argument er at dersom det blir ledige boliger til salgs på landsbygda, så vil alle som flytter hit føre til stor problemer for produksjonen.
Tre spørsmål
Jeg var optimist da departementet omgjorde to slike avslag i 2021 og sa at statsforvalterne hadde brukt regelverket feil. Men det betyr visst ingen ting. Alt fortsetter som før.
Som lokalpolitiker og melkebonde lurer jeg voldsomt på:
Hvor står det i lovverket at landbruksproduksjonen ikke kan ta hensyn til privatøkonomiske interesser? Det er bonden selv som står ansvarlig for sine lån.
Hvorfor tror Statsforvalteren at vi bønder ikke kan ha folk i nabolaget som ikke driver gård? Fra gammelt av har enhver bygd har hatt sine kjøpmenn, snekkere, fiskere og laerere osv. Mange av oss liker å ha naboer med et annet yrke, og elever til å fylle skolene våre. Og noen liker faktisk å vaere naboene våre og.
Men viktigst av alt: Hvorfor kan ikke bøndene selv sammen med kommunene få avgjøre hva som er nødvendige ressurser for sin egen gårdsdrift?
Når jeg ser de to nevnte undersøkelsene, blir jeg mest irritert. Hvem er det som skal bli engasjert og bruke disse resultatene målrettet? Bøndene og kommunene har prøvd på det i mange år. Det er Statsforvalteren som hindrer den nødvendige sikringen av kapital i disse tilfellene.
Dersom Statsforvalterens argumenter er styrt av departementet, er det Statsforvalteren som må fortelle departementet hva dette fører til.
Det er derfor jeg er oppgitt og sier til statsforvalteren: Det va retta rauå så feis!
Hvor i lovverket står det at landbruksproduksjon ikke kan ta hensyn til privatøkonomiske interesser?