Ublyg debut

PLATE: Less er definitivt ikke more på Emilie Eies solodebut.

Shame:

«Food for worms» (Dead ocean)

Shame er et pønkband fra London. Et band som i 2018 ga ut en av de beste debutplatene jeg har hørt. «Songs of praise» var mørk frustrasjon og oppløftende gull. Nok et friskt pust til en sjanger som har en tendens til å lide under det overfladiske.

På «Food for worms» øker kontrastene. Vi møter et pønkband som har blitt så gode til å spille at de fra tid til annen slenger seg inn i det som så usexy kalles math-rock. Ser man på platas gjennomsnitt har vi å gjøre med et litt emo, veldig engelsk rockeband, med pønk i bunnen. Litt Pom Poko, litt Idles, litt Ice Age.

Bandet fortsetter å vise sin allsidighet og fryktløshet. Små hint av shoegazeen finnes, blandet med pønkens harde vokal, dominerende gitarer, men også saere soloer og finurlige detaljer med nikk mot nerdene.

Musikalsk er kantene rundere enn før. Tekstmessig er de kompromissløse i sin undersøkelse av vennskapene i deres liv – relasjonene til gutta. Frustrasjonen på «Fingers of steel». Håpløsheten på «Adderral». Irritasjonen på «Different person». Den kompliserte kjaerligheten på «Orchid».

Alt kjennes.

Shame har vokst siden debuten. De er mer nyanserte og kompliserte, men deres evne til å engasjere og rive har ikke forsvunnet.

Beste spor: «Alibies», «Adderral».

Eie:

«Worst that can be»

Emilie Eie er unektelig en veldig interessant artist. På sin debut-EP (debut som soloartist) dunker hun til med alternative rock, litt støy og industri, postrock, slampoesi, mørke, sårhet og i det hele tatt. Mye av det meste, og ganske god treffprosent. Disse fire låtene er tidvis litt overlesset av innfall. Kult, fordi Emilie Eie nekter å vaere til pynt og behag. Her er det syre og bråk og skarpe kante så det holder. I negativ kolonne driver flere musikalske ideer og krangler med hverandre og krangler om plassen. I sum blir det noen steder litt mye greier. Samtidig gjør det musikken hennes interessant, krevende og deilig motstandsdyktig.

Debutens beste øyeblikk er siste spor, «I Wish You Died», der Eie synger en ganske streit poplåt i et rufsete musikalske landskap. Mer Billie Eilish enn alternativ 90-tallsrock. Den sklir ut, den også, men her viser hun prov på sitt gode melodiøre.

God og interessant debut, men fremdeles litt å bevise.

Beste spor: «I Wish You Died», «Love her»