Er det skadelig?
KRONIKK: Stemmer fortellingen om det store «digitaliseringseksperimentet» i skole og utdanning?
Maskinene tar over. Vi oversvømmes av skjermer, elektronikk og duppedingser. Selv justisministeren klarer ikke logge av Tiktok. Det er fristende å skru av alt, rive ut ledningene og bli kvitt hele dritten. Helseskadelig skal det visstnok og vaere. Det verste er at vi utsetter våre barn og unge for dette digitale eksperimentet i skole og utdanning. Hvorfor? De henger jo mer enn nok på mobilen og datamaskinen i fritiden. Skal vi dope ned kidsa 24/7 nå?
Jeg er et 80-tallsbarn som vokste opp med Sony Walkman, MTV, amerikanske såpeoperaer, Commodore64, VHS og en forunderlig verden av klaer og moter. Mørkemannen innen medieforskningen i dette tiåret, Neil Postman, hevdet i boken «Vi morer oss til døde» (1985) at fjernsynsmediet gjorde den offentlige samtalen til underholdning, som gjorde tv-seere sløvere og dummere. Fjernsynet fikk skylden for at barn og unge leste faerre bøker. De gamle grekerne sa nesten det samme, bare med henvisning til deres nye medium, skriften og alfabetet. Det ville gå utover ungdommenes evne til å memorere. «Det vil plante glemsomhet i sjelene deres», sa Platon. Lyder dette kjent?
Narrativet om digitalisering og skjerm
Digitaliseringsbegrepet er mer sammensatt og komplekst enn det som ofte kommer frem. Det krever et eget kunnskapsgrunnlag. I den ganske nylig publiserte GrunnDig-rapporten kommer det blant annet frem at digitaliseringen i grunnopplaeringen viser til prosesser på flere nivåer, helt fra klasserommet og opp til samfunnet som helhet. Digitalisering handler om deltakelse, laering og engasjement, både for førsteklassingen, for studenten og for arbeidstakeren.
Denne innsikten gjør at vi må nyansere hva det digitale har å si for skole og utdanningssystemet vårt. Bekymrede foreldre lener seg til psykologer som sammenligner skjermbruk med hasjrøyking, hjerneforskere som slår alarm om barns kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling, leseforskere som antyder at skjermen kan påvirke leseferdighetene i negativ retning og fysioterapeuter som roper varsku om at de motoriske ferdighetene ved for høy grad av skjermbruk. Dette narrativet dominerer og er dessverre i for liten grad blitt sett i en opplaeringskontekst. La oss prøve å endre tankesett.
Narrativet stemmer ikke. Vi underholder oss ikke til døde. Vi doper oss ikke ned.
Estetisk og interaktiv opplevelse
«Noen velger å se det stygge i denne verden. Uorden. Jeg velger å se skjønnheten», sier Dolores Abernathy i starten av tv-serien «Westworld» fra 2016. Hun ser ut som et menneske, oppfører seg og snakker som et menneske, har følelser, – men hun er en konstruksjon, en robot med kunstig intelligens, tilsynelatende identisk og helt likt et vanlig menneske. Men hun velger å møte verden med åpenhet. Mediene har kunstneriske dimensjoner og kvaliteter som vi kan bruke til aktiv laering.
Hva skjer når vi introduserer elever i skolen for data- og videospill som estetiske og interaktive laeringsopplevelser? I 2020 hadde vi i Didaktisk digitalt verksted (DDV) ved UiS et samarbeidsprosjekt med Kulturtanken i Oslo, der vi introduserte elever i vår region for data- og videospill de vanligvis ikke spiller. Våre erfaringer fra prosjektet ble samlet i egen rapport, og det ble og utviklet egne spillstudieark for laerere i skolen. En av de interessante oppdagelsene var hvordan spillmediet kan bidra til kognitiv utholdenhet, til tross for at spillene kunne inneholde store tekstmengder. Elevene spilte og leste tekstene av hjertens lyst, uavbrutt i flere timer.
Nye måter å laere på
Simuleringer og virtuelle laeringsverktøy har lenge vaert brukt innen opplaering av piloter, men er lite brukt i skolen. I forskningsprosjektet «Fremtidsrettet og pedagogisk bruk av AR-teknologi i grunnskolen» konstruerte elevene, ved hjelp av 3Dmodellering, sin egen forståelse av historiske epoker, de utformet sin egen digitale kunst (pixel-art) og bygde virtuelle tolkninger av barneboktekster. Jeg så ingen voksne eller barn som engstet seg. Jeg så kun laerere som utfordret seg selv og ble overrasket over hva AR-teknologien kunne tilføre undervisningen. Jeg så elever som inkluderte hverandre, som løp på tvers av klasserommet for å hjelpe. Jeg så elever som hadde dialoger om hvilken opplevelse de fikk ved å se deres egne digitale objekter blande seg sammen med den fysiske virkeligheten i AR-brillene. Og jeg så elever som endelig kunne anvende sine Minecraft-ferdigheter på skolen for å laere på en annen måte enn før.
Det er viktig å huske at bruk av digitale teknologier i en utdanningssammenheng er en del av en faglig laeringssekvens, ofte i samspill med bøkene, papir og blyant. Det ene utelukker ikke det andre. At skjerm og papir konkurrerer om hvem som er best egnet til laering eller lesing, er en forenkling av noe som metodisk og pedagogisk sett er langt mer sammensatt. Når vi i dag bruker skjermmedier i barnehagen, klasserommet eller i høyere utdanning, er ikke skjermen det primaere fokuset. Auditiv laering, med for eksempel bruk av podkast, inneholder knapt skjerm.
Narrativet stemmer ikke. Vi underholder oss ikke til døde. Vi doper oss ikke ned. Det store digitale eksperimentet i skole og utdanning er ikke bruken av skjerm og digitalisering i seg selv, men forsømmelsen av at det ikke blir forsket mer konstruktivt på hva det digitale kan bidra med. Som samfunn går vi dermed glipp av verdifull kunnskap til å utvikle en kvalitativt bedre, mer relevant og mer fremtidsrettet undervisning.
Narrativet stemmer ikke. Vi underholder oss ikke til døde. Vi doper oss ikke ned.