Er Frankrike i ferd med å gå i oppløsning?
BOK: Suksessforfatteren skifter spor fra nifs seriemorderkrim til nordisk sosialrealisme.
Bernard Minier:
Jakten. Krim. 463 s. Oversatt av Christina Revold. Aschehoug. 16. oktober 2020 ble den franske laereren Samuel Paty drept av en islamist etter å ha brukt Muhammed-karikaturer i undervisning om ytringsfrihet. Bare et par uker seinere ble tre personer knivstukket og drept i en kirke i Nice, også denne gangen av en islamsk ekstremist. Det er dette som danner bakteppet for Bernard Miniers siste bok, den sjuende i serien om politimannen Martin Servaz. Pandemien herjer, det er portforbud etter klokka 21, det er opprør og demonstrasjoner mange steder, og forakten for politi og offentlige myndigheter er grenseløs.
Midt på natta blir en ung, svart mann jaget gjennom skogen som et byttedyr. Han er iført et hjortehode og greier å ta seg fram til en vei, der han blir påkjørt og drept. På brystet er det brent inn ordet «rettferdighet». Servaz og teamet hans blir satt til å etterforske saken, som er svaert delikat og oser av rasisme.
Den drepte var dømt for voldtekt, men løslatt på grunn av saksbehandlingsfeil. Alt tyder på at dette er en hevnaksjon, og ganske snart oppstår mistanken om at noe lignende kan ha skjedd tidligere, uten å bli oppdaget. Etterforskningen byr på mange humper i veien, utilbørlig press fra ambisiøse overordnede og et helvetes mediekjør.
Saken ser lenge ut til å ha tilknytning til belastede bydeler i Toulouse, med ungdommer uten håp og framtidsutsikter. Narkotikahandelen, som politiet ser gjennom fingrene med, er det som holder det hele i gang. Men etter hvert beveger etterforskningen seg mot mer privilegerte bydeler og herskapshus, der det bor folk som ønsker å redde den franske nasjonen fra å gå i oppløsning.
Minier har tidligere levert nifse thrillere, med geniale seriemordere og et snev av det overnaturlige. Her beveger han seg langt i retning av den nordiske tradisjonen med å bruke krimsjangeren til å behandle problemer i samfunnet. Etterforskeren Martin Servaz er rettskaffen og har integritet, men har tidligere hatt sine demoner og har balansert på en knivsegg i forhold til lover og regler. Nå har han orden på livet og framstår som en mer normal etterforsker som følger reglene og spiller på lag med både over- og underordnede.
Dermed blir det heller ikke så uhyggelig og spennende som tidligere, men desto mer interessant, fordi han tar pulsen på dagens Frankrike på en glimrende måte. Når slutten naermer seg, blir det litt makabert og melodramatisk likevel, ikke minst fordi en gal og genial mann lurer i bakgrunnen.
Minier har tidligere levert nifse thrillere, med geniale seriemordere og et snev av det overnaturlige. Her beveger han seg langt i retning av den nordiske tradisjonen med å bruke krimsjangeren til å behandle problemer i samfunnet.
Maggie O’Farrell:
Portrett av en brud. Historisk roman. 480 sider. Omsett av Kirsti Vogt. Gursli Berg Forlag
På baksida av smussomslaget skriv forlaget at «Portrett av en brud» er «Hovedbok i Reese Witherspoons bokklubb desember 2022.» Eg veit ikkje heilt kvifor eg tviler på denne påstanden; det er jo heilt sikkert sant. Men det kan ha noko med at forlaget like over påstår at forfattaren, Maggie O’Farrell, «skriver glitrende litteraert.»
Britiske O’Farrell (f. 1972) følgjer her opp den førre utgjevinga si, om Shakespeare, med nok ein historisk roman, basert på faktiske hendingar. Denne gongen tar ho oss med Firenze på 1500-talet, der me blir kjende med den unge jenta Lucrezia. Yngstedottera i adelsfamilien Medici er opprørsk, kunstnarisk og skuleflink. Men det går uansett som det alltid går med jenter eller kvinner på den tida: Giftast vekk skal ho uansett, 15 år gammal, for å sikra arvingar og styrka alliansen med Ferrara-familien. Kort tid etter bryllaupet får Lucrezia mistanke om at ektemannen har planar om å ta henne av dage.
Plottet er altså ein ganske klassisk og gjenkjenneleg «jente i gullburet»-story, jamfør til dømes Marie Antoinette-filmen. Ut frå etterordet ser det ut til at forfattaren har gjort eit solid kjeldearbeid med det historiske stoffet. Men det blir jamt over for mykje historie og for lite forteljing. Etter mi meining klarer ikkje O’Farrell å gjera noko nyskapande av dette stoffet, som verkar for lite knadd. Lucrezias tøffe erkjenning – at ho først og fremst er eit avlsdyr for ektemannen og eit middel for hennar eigen familie til å halda på sosiale posisjonar – er eit godt utgangspunkt for drama og innleving, men dette poenget kjem i for liten grad fram. Unntaket er sexscenane, som er skildra såpass nedverdigande og kløktig at dei får lesaren til å tenka: Stakkars jente. Og i forlenginga: Det er ikkje alltid lett å vera kvinne. Generelt lir romanen derimot under ein mangel på intensitet og retning, og går for det meste på ein lunken sparebluss. Det raslar i kjolar og oppsette frisyrar som i eit fjasete, langdrygt kostymedrama. Handlinga verkar uttvaera, slutten utanpåklistra. Språket fungerer, trass overtydeleg biletbruk, men er glatt og gir lite motstand og undring. Det rosa omslaget er, ironisk nok, svaert passande for denne utgjevinga.
Det kan nok derfor stemma bra at denne boka er ei av dei utvalde til ei blond Hollywood-skodespelarinne, som er mest kjent for romantiske komediar. Når det gjeld «glitrende litteraert»-påstanden, er den meir diskutabel. Det er sjeldan eg slit så mykje med å komma gjennom ei bok.
Etter mi meining klarer ikkje O’Farrell å gjera noko nyskapande av dette stoffet, som verkar for lite knadd.