Retten til lik hjelp
LEDER: Alle skal ha lik rett til nødvendig helsehjelp. For å få det til, må kvinners helse høyere på dagsorden.
Professor Christine Meyer har ledet arbeidet i et av regjeringens utallige utvalg – det om kvinnehelse. Hva som har overrasket henne mest? Hvor store forskjellene er mellom kjønnene når det gjelder ulike sykdommer og lidelser, for eksempel hjertesykdom, og hvor lite hensyn det tas til det.
At det er forskjell på kvinne- og mannshjerter, og ulike symptomer på f.eks. hjerteinfarkt har lenge vaert kjent. Likevel har utvalget funnet at legestudenter ikke får høre dette, og at legene ikke oppfatter kvinnenes utypiske symptomer.
Osteoporose – beinskjørhet – arter seg også ulikt for menn og kvinner. De har ulik beintetthet.
Endometriose, den vanligste kvinnesykdommen vi har, rammer ti prosent av kvinnene i Norge. Det er en sykdom hvor vev som ligner det i livmoren, vokser utenfor livmoren. Sykdommen debuterer gjerne i ung alder. Det tar i gjennomsnitt hele sju år fra smertene oppstår til man blir diagnostisert.
Og først nå, i disse dager, starter man å forske på menstruasjonssmerter hos unge kvinner. Det har aldri vaert gjort før.
I Norge har vi vaert opptatt av at kjønn skal behandles likt. Det er viktig for oss, det er en grunnleggende verdi. Når det gjelder helse, kan det ha gjort oss for lite opptatt av biologiske forskjeller mellom menn og kvinner. I kvinnehelserapporten trekkes det fram som en av grunnene til at kvinnesykdommer fremdeles ikke står høyt nok på dagsorden.
Det koster mange kvinner dyrt, i smerter og helsetap. Det koster selvsagt også samfunnet dyrt. Kvinner lever lengre enn menn, men de har faerre funksjonsfriske år. Flere kvinner enn menn blir uføretrygdet. Og kvinner rapporterer ofte at symptomene de kommer til helsevesenet med blir psykologisert, heller enn undersøkt og tatt på alvor.
Kvinners helse blir i tillegg ofte forklart ut fra sosiale forskjeller mellom menn og kvinner. Det er svaert gode grunner til også å se på fysiske og biologiske forskjeller.
Å trekke fram kvinnehelse spesielt, er ikke å forsøke å vise hvem som har det verst, eller hvem som har størst grunn til å føle seg oversett og misforstått på ulike arenaer, slik debatter har en tendens til å gå, nesten uansett tema.
Det er et forsøk på å oppfylle kravet i lovverket om at alle skal ha lik rett til nødvendig helsehjelp.
Diskusjonen bør handle om hvordan forslagene i rapporten kan omsettes i praktisk politikk og helsehjelp, uten å utløse nye utvalg og flere rapporter.
For rapporter kan legges i skuffer, og utvalg om kvinnehelse har vi hatt før, uten at det har gjort noen stor forskjell.
Utvalg om kvinnehelse har vi hatt før, uten at det har gjort noen stor forskjell.