Erna er Erna
BOK: Erna Solberg varslar nye tankar om framtidas utfordringar, men endar opp med eit resymé av velkjend Høgre-politikk.
Erna Solberg: Veien videre Politikk for nye utfordringer 210 sider Kagge Forlag
Erna Solberg skaper forventningar i den nye boka si: «Et av mine viktigste budskap med denne boken er at politikere bør mene noe nytt oftere.»
Verda endrar seg, Norge endrar seg, det krev nye politiske svar. Erna varslar jamvel at enkelte av forslaga hennar vil vera overraskande. Erna slår fast at Norge ikkje kan rekna med å sitja med vinnarloddet i same grad som før. Oljenasjonen treng fleire bein å stå på, og me må uansett førebu oss på å bli meir som andre vestlege land.
I den samanhengen er det saerleg fire område den tidlegare statsministeren er opptatt av: auka tilgang på arbeidskraft, betre bruk av arbeidskrafta, omstilling i naeringslivet og det offentlege, og utfordringane for det norske tillitssamfunnet. Alt saman er vesentlege ting.
Men nokså tidleg i lesinga begynner Olav H. Hauge si verselinje å surra i bakhovudet: «Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle.
Velkjend politikk
Ein stor del av boka er eit forsvar for politikken som vart ført i Ernas regjeringstid, resten er for det meste velkjend Høgre-politikk. Naeringslivets konkurransekraft, satsing på kompetanse og tidleg innsats i skulen, digitalisering, lokal handlefridom, offentleg-privat samarbeid i velferdsstaten og naturlegvis formuesskatten – alt er med. Og dei varsla overraskingane er vanskelege å få auge på. Det måtte i så fall vera ei varsam påminning til eigne rekker om at «også i Høyre må vi vaere for noen skatter og avgifter».
Erna går sjeldan i djupna av problemstillingane. Sympatiske synspunkt som at ungdommen kan gjera lurt i å «senke skuldrene litt», eller at arbeidsgivarane bør tilsetja fleire med «hull i cv-en» kunne vore utgangspunkt for interessante refleksjonar om korleis slike ønske kan kombinerast med effektivisering og større konkurransekraft. Men det ser me lite til. Andre stader vedgår ho at det finst dilemma, men utan å peika på vegar ut av dei. Ei aktuell sak som straumkrisa er knapt nok nemnd.
Boka, som er skriven i samarbeid med Lars Øy, er heller ikkje saerleg personleg, bortsett frå dei vanlege historiene frå bedrifts- og institusjonsbesøk som alle politikartalar blir krydra med i dag.
Trygt, men ikkje spennande
Erna Solberg innrømmer til slutt at «de store ideologiske festtalene ikke ligger for meg». Og det er sant – ingen ville forventa at Erna skulle konkurrera i eliteserien for luftige visjonar eller djuptpløyande refleksjonar. Likevel må det vera lov å vera litt skuffa. I høgreliberale forum som Minerva og Civita blir det for tida ført diskusjonar som er vel så interessante som dei som føregår på venstresida, der ein i tillit til sitt moralske overtak ofte forsømmer både sjølvrefleksjon og faktaargumentasjon. Nokre spor av denne høgredebatten kunne ein kanskje ha håpa på også hos Høgre-leiaren.
Så kan det nok vera god politikk, med ei regjering som flokar det til for seg kvar einaste gong dei får sjansen, å minna folk på at Erna er den same som i dei trygge, gode, gamle dagar. Men spennande bøker blir det ikkje av slikt.