Herdis Meldahl er død

MINNEORD: Noen ildsjeler setter dype spor etter seg. Som Herdis Meldahl. Med engasjement og dedikasjon til lokalsamfunnet, spredte hun glede rundt seg. Fredag 3. mars skulle Herdis bli 75 år gammel. Hun gledet seg til å feire med venner og familie, som hun satte så høyt. Dessverre ble planene brått avbrutt med sykehusinnleggelse en uke før dagen. Mandag 27. februar døde hun med de naermeste rundt seg, 74 år gammel.

Herdis startet sin reise i frivilligheten, da hun ble speiderleder for at hennes mellomste datter skulle få plass i speideren. Dette var starten på et verv og en dedikasjon som varte i over 40 år.

Hun var gruppeleder for Hinna Speidergruppe i 25 år og kasserer helt frem til siste slutt.

I 2009 fikk hun Hinna bydels aerespris for sin innsats.

I speideren brukte Herdis sine evner til fulle: Organiserte. Spredde godt humør. Delte pågangsmotet med andre.

Hun fikk både voksne og barn til å leke, kle seg ut og synge. Herdis sørget for god underholdning og allsang. Spesialiteten var å lede leirbål og samlinger.

Dette gjorde hun med like stort engasjement og innlevelse, enten for en liten gruppe på ti speidere på den lokale teltplassen, eller for ti tusen på landsleir.

Siste gang hun sto på scenen og ledet «showet» var speiderens 90årsjubileum i november 2022. Et hefte med sanger, rop og leker for leirbål hun har laget, brukes fortsatt av speidergrupper flere steder.

Hennes engasjement for andre var ikke bare i speideren men strakte seg ut i både nabolag, i arbeidslivet og i hennes store vennekrets.

Det var alltid mye smil, latter og munter prat der Herdis var. Hun tok ansvar, enten det var å lede samlinger, arrangere turer, leirer eller samle til sosialt lag. Hun var toastmaster, forsanger, skrev sanger, holdt taler, fortalte vitser og gode historier.

Herdis hadde et formidabelt nettverk som strekker seg utover det ganske land.

Hun var en ressursperson og ildsjel, mentor og forbilde. Herdis tok det som en selvfølge at mennesker stiller opp for hverandre.

Hun har laert oss betydningen av å by på seg selv, ikke ta alt så høytidelig – ikke minst, viktigheten av at voksne deltar i lek. Da viser vi voksne at det er greit å ikke mestre alt, og at det er greit å feile, for det viktigste er å prøve så godt vi kan.

Herdis understreket gjentatte ganger til de rundt seg at hvis det er noe som er litt vanskelig og vi ikke får det til, så prøver vi bare en gang til.

Hun brant for frivillighet og dugnadsånd:

«Jeg skulle ønske flere fikk kjenne på hvor mye glede man får selv når man engasjerer seg og gir til andre», sa hun i en av våre gode samtaler mot slutten.

For oss som står igjen er det vanskelig å ta innover seg at et så «levende» og tilstedevaerende menneske nå er gått bort.

Vi tar med oss alle minnene som har beriket våre liv, og så blir det vår oppgave og bringe gnisten videre. Herdis fulgte mottoet: «En speider fyrer bål i motgang og vansker.» Hun lyste opp hverdagen for alle helt til siste slutt.

Familien