Sånn kan det gjøres
ARKITEKTURANMELDELSE: I stedet for å rive det gamle bygget til Oljedirektoratet, valgte arkitektene å satse på gjenbruk. Resultatet er et kontorbygg det føles godt å vaere i, synes vår anmelder. Men ett grep mener han er skandaløst.
Sverdrupsgate 27
Innoasis. Arkitekt: Helen & Hard
I 1972 vedtok Stortinget å legge Oljedirektoratet til Stavanger, og i 1978 begynte arbeidet med å reise et eget bygg for direktoratet i Sverdrupsgate 27. Jan Ivar Aase ble engasjert som arkitekt.
Aase er en Stavangerarkitekt som har markert seg i store, åpne konkurranser. Sammen med sønnen Petter gikk han til finalen i konkurransen om operaen i Oslo, og ble premiert i konkurransen om kulturhus på Sølvberget. Hans arbeider er ofte sterke og konseptuelle, som det ekspresjonistiske Kverntorget (som nå er revet). Mens andre laget store ruvende høyhus, som på Løkkeveien og i Pedersgata, tegnet Aase Kannikgården, en sammensetting av små bygningsvolumer i tre, med skala tilpasset trehusbyen. De har nå, 40 år senere, fått sin første oppfølging i Vindmøllebakken. Også Gann terrasse i
Sandnes var et alternativ til ny høyblokk.
Bemerkelsesverdig bygg
Oljedirektoratet i Sverdrupsgate var et bemerkelsesverdig bygg og ble løftet fram i arkitekttidskriftet Byggekunst i 1979. Det var et rasjonelt bygg, prefabrikerte betongkonstruksjoner, to eksponerte vindeltrapper lukket inne med glassbyggestein og to karakteristiske spisse tak, noe som var uvant, men som skulle gi en referanse til industribygg.
Oljedirektoratet fikk senere nytt bygg på Ullandhaug. Sverdrupsgate ble ledig, og Nav tok bygget i bruk.
Smedvig kjøpte bygget for 20 - 25 millioner. I 2018 anslo de at det ville koste 50 - 70 millioner å rehabilitere og bygge om. I mars 2021 var anslagene 100 millioner. Det er altså dyrt.
Utbyggerne mente at det kanskje ville vaert like billig å rive alt og bygge nytt, men mente samtidig at rehabilitering var fremtiden, og noe de ønsket å får erfaring med. Ved å gjenbruke bygget sparte de sikkert to år på en omregulering og i sitt skryteark sier de at de får en klimareduksjon på 50 prosent sammenlignet med referansebygg.
Rom det er hyggelig å vaere i
Arkitektkontoret Helen & Hard fikk oppgaven med å rehabilitere bygget. Som utgangspunkt ønsket de å bevare mest mulig av det som var brukbart. Hovedgrepet, som arkitektene pleier å kalle sine løsninger, var at i det åpne atriet, inne i bygningen, ble satt inn en ny stor trekonstruksjon, og rommet ble dekket med glasstak. Denne trekonstruksjonen ble et nytt, varmt og vakkert sentralrom som alle kontorene rundt forholder seg til. De runde søylene i tre er solide (50 cm i diameter), vennlige, vakre og lokker oss til å klappe på. Her er sirkulasjonsarealer og møteplasser det virker hyggelig å vaere i. En av de gamle spiraltrappene er pusset opp og satt inn i dette rommet. Det er flott å
gå mellom etasjene, det frister ikke å ta heisen (selv om den har en sommerfuglgimmic ved heisportene). I dette overbygde og lyse rommet er all sirkulasjon lagt. Rommet har fått levende planter som medvirker til oasestemningen.
Skandaløst
Det gamle bygget hadde en midtkorridor med kontorer på hver side. Når korridoren, sirkulasjonsarealet er lagt ut får bygget «dobbel kontorbredde», altså stor dybde. Det er løst ved at møterom er lagt ut til atriesiden. Det blir altså en tredeling, «private kontor» ytterst mot dagslyset, møterom for samlinger ut mot atriet og atriet som «det store offentlige fellesrommet.
I den gamle bygningsmassen er betongkonstruksjoner, bjelker og søyler og stålbaering rengjort og eksponert på en måte som gir autensitet og god historiefortelling om bygget. Det er ikke behov for nye betongelementer (betongproduksjon gir mye klimagasser), ikke behov for mye bortkjøring av masser. Det er gjenbrukt marmor fra det gamle Smedvigbygget, men jeg syns det er skandaløst at det opprinnelige interiøret her visstnok er ødelagt, så den gjenbruken likte jeg ikke så godt.
Interiøret illustrerer Smedvigs ønske om å gjøre dette til en trendy plass. Stedet er kalt Innoasis og skal vaere en «oase av inovasjon». Bygget skal vaere en «living lab, et kraftsenter for urban innovasjon, skal utvikle produkter og tjenester som verden har bruk for. Det skal vaere en møteplass for gründere, leverandører, akademia og kunder for å skape ny forretning innenfor området smarte byer». Intet mindre altså. Så her har Nordic Edge, Smedvig, SR-bank, Microsoft Norge, Tieto og Stavanger kommune fått plass.
Den gamle bygningsmassen er bygd på, fra om lag 3200 m² til om lag 5000 m². De spisse takene er utvidet og det er lagt inn messaniner som har gitt spennende rom med utsikt utover byen. Det er også laget en takterrasse.
Utvendig er bygget forvandlet fra et lyst, metallisk bygg til et mørkt brunt bygg. Det er kledd med plater med en slags trestrukturassosiasjon, noen steder brune metalliske plater og noen steder er gamle blanke plater renset og remontert. Og så har skråtakene fått svarte, mørke solpaneler., og andre tak er grønne sedumtak. Denne nye frakken på bygget har endret byggets karakter. I det opprinnelige bygget var det lettere å lese volumoppbyggingen. Vegger og tak var knyttet sammen i materialer og farge. Det spisse taket vokste opp av volumet under. Leseligheten utefra er vanskeligere nå, og det er blitt mørkere, tyngre. Utenfra er det lite som tyder på innovasjon, nyskaping og lekenhet. Inngangen fra Sverdrupsgate er som før, litt kummerlig ned i en grop. Det er spent opp noen wire som det sikkert skal klatre noe grønt på, kanskje det hjelper.
Det er ikke et hus du skal gå og se på utenfra, men det er et hus du må gå inn i. Det er åpent for alle, du kan gå inn i atriet, sette deg i amfiet, gå ned i en åpen kafeteria og få kake og kaffe, sette deg i retrostoler (gjenbruk selvsagt) og gå ut på nedre platå og mot Bjergsted.
Det er en fin arkitekturopplevelse.