– De vet så inderlig vel hvilke feil de har gjort
SANDNES: – Det er helt vanvittig at Sandnes kommune forsvarer seg på denne måten i en slik sak. De vet så inderlig vel hvilke feil de har gjort.
Barnevernssaken i Sandnes:
Det sier ekteparet Aud og Paul Aano til Aftenbladet. Gjennom ti år var de fosterforeldre for den eldste av de fire søsknene som denne uken står i retten og kjemper for erstatning for en tapt barndom. De fire er Cecilie, Sven og to brødre som ikke ønsker navnene sine på trykk..
Advokat Karoline Henriksen, som er prosessfullmektig for Sandnes kommune i saken, kommenterer Aanos uttalelse slik:
– Vi mener fortsatt at det ikke er utvist noen uaktsomhet fra Sandnes kommune og deler ikke den oppfatningen.
Sandnes kommune har lagt ned påstand om foreldelse i saken. Det innebaerer at kommunen mener at erstatningskravene burde kommet mye tidligere, for å ikke bli rammet av fristene i foreldelsesloven.
Skrevet på en annen måte: dersom retten skulle mene at barnevernet i Sandnes har gjort feil, så kan dommen bli at kravene burde kommet mye tidligere og at de dermed har gått ut på dato. Dette går klart fram av sluttinnlegget til tingretten fra advokat Karoline Henriksen, som altså representerer kommunen.
Paul Aano har lite til overs for kommunens holdning:
– Jeg synes det er skammelig. Det gjør meg rystet og rasende at de bruker foreldelse til å fraskrive seg ansvaret.
Fosterhjemmene
– Jeg synes det er veldig trist hvordan disse ungene har blitt sviktet, over så mange år, sa Aud Aano.
I vitneboksen måtte hun ty til tårene, når hun så tilbake.
Aano forklarte at hun var glad for at de selv hadde blitt fosterhjem gjennom det statlige barnevernet, og ikke det kommunale, fordi hun opplevde oppfølgingen som mye tettere.
– Vi hadde kontakt med Cecilies fostermor, og så hvor lite hjelp de fikk av det kommunale barnevernet. Vi hadde ikke klart dette uten den hjelpen vi selv fikk av det statlige, sa hun i sin forklaring.
Aano beskrev gutten de fikk inn i hjemmet som snill og god, med mye selvironi, men at han samtidig var «utrolig kaotisk».
– Om nettene var han mer våken enn han sov, han var livredd og hadde helt panikk. Han tålte ingenting av brå bevegelser, vi måtte naermest presse ham til å bli trygg. Han var hos oss til han var 21 år gammel, noe som er tre år lenger enn vanlig, men han var så sliten på nerver og alt, forklarte Aano.
Hun forklarte at gutten også var livredd for straff. Vendt mot han som i dag er i begynnelsen av 30-årene – og som i likhet med de tre søsknene i dag er 100 prosent ufør – sa Aud Aano:
– Du var livredd din far.
Naboen
Lise Aune Knudsen bodde i samme gate som familien og hadde barn som ble venner med to av de fire søsknene. Hun forklarte seg tirsdag om flere spesielle observasjoner:
– Jeg reagerte på at de ofte hadde lite klaer på seg, og at de var ute og sprang om kveldene, lenge etter at mine barn var i seng. Og Cecilie spiste hos oss noen ganger, hun var alltid veldig sulten, sa Knudsen.
Hun møtte barnas mor bare én gang – da Knudsen tok med seg to sekker med klaer som hennes egne barn ikke lenger brukte. De ble tatt vel imot, husker hun.
Det aller mest spesielle var likevel da lille Cecilie kom på døren med en håndskrevet lapp:
«Kan jeg låne 500 kroner, jeg har ikke mat til barnene mine»
– Cecilie sto der og skalv, det så ut som hun syntes det var veldig flaut. Jeg sendte med henne 500 kroner, fortalte Knudsen.
Noen uker etter kom Cecilie og leverte pengene tilbake, i form av mynter i en brødpose.
Litt senere gjentok historien seg.
– Jeg sendte med henne penger den gangen også. De så jeg aldri igjen.
Besøkshjemmene
Geir Berge og hans kone var besøkshjem for Cecilie og Sven gjennom tre år. Berge forklarte seg om barn som var tydelig redde for å bli slått, og om at de observerte merker på kroppen de opplevde som unaturlige.
«Vi er saerlig bekymret for Cecilie, som har flere merker på kroppen. Vi mener det ikke er etter fall, men etter slag», har de skrevet i en rapport.
– Blåmerkene var på helt andre steder på kroppen enn der vår sønn hadde merker. Vi tenkte at hun hadde vaert utsatt for noe som ikke var bra, forklarte Berge.
Besøkshjemmet rapporterte observasjonene inn til barnevernstjenesten.
Kvinnen som ble besøkshjem for Cecilie etter familien Berge, var besøkshjem i ti år. I likhet med Berge måtte hun skaffe egne klaer, fordi Cecilie som regel ikke hadde mer enn det hun sto og gikk i.
– Det ble meldt en del bekymringer til barnevernet om disse tingene, sa hun.
En annen familie ble besøkshjem for den ene broren til Cecilie og Sven et drøyt år før foreldrene mistet omsorgen for alle de åtte barna i søskenflokken. De skulle raskt gjøre spesielle erfaringer, forklarte mor i huset fra vitneboksen.
– Under måltider så ante han ikke hva bestikk var. Han brukte bare fingrene, det virket ikke som han ante hva gaffel og skje var. Og han var tydelig redd for å ikke få nok mat, han bare heiv i seg – helt til han kastet opp. Det skjedde mange ganger.
Også i dette besøkshjemmet var det tydelige tegn til at barna var utsatt for vold.
– Det var én episode spesielt som satte seg fast i meg. Han hadde tisset på seg, satt på toalettet, framoverbøyd med hendene på hodet. Har du hatt et uhell? spurte jeg. Da jeg kom med rene klaer, satt han fortsatt og holdt seg på hodet. Han var sikker på at jeg skulle slå.
Laereren
– Han var et sånt barn som du kunne ønske du kunne ta med deg hjem, slik at han kunne få ordentlig stell, mat og få hvile og søvn, sa en tidligere kontaktlaerer for eldstemann i søskenflokken.
Også hun måtte felle noen tårer av de sterke minnene fra den gang.
– Én opplevelse som var forferdelig for alle til stede, var da han en gang nektet å sette seg ned på stolen. Vi fikk ingen forklaring. To voksne tok ham med ut for å snakke med ham. Da sa han at han hadde vondt bak. Jeg vet ikke hva det var, vet bare at de løftet på genseren hans og så blåmerker. Som laerer er det en grusom opplevelse at de ikke kan sitte på en stol når de kommer på skolen.