Endelig vår!

DRØSET: Kom mars, du skjønne milde, sang vi. Så begynte det å snø.

Samtaler man har i Stavanger i mars:

– Jeg er fullt klar over at dette regnes som et i-landsproblem, men har du sett hvordan det ser ut ute?

– Du tenker på det teppet av himmelens flass som plutselig har dekket de stakkars krokusene i hagen?

– Akkurat. Nå har de i alle år forespeilet oss at den første vårdagen skal dukke opp allerede i februar, og at vi er på strake veien mot sommer i mars, ikke minst nå som vi har drevet med global oppvarming så lenge. Snø er noe de har på Østlandet, og det er mange gode grunner til at vi ikke oppsøker det området i tide og utide. Spesielt ikke nå som det liksom skal vaere vår.

– Du kan så si. Ikke et vondt ord om snø, men det gjør ikke noe om den holder seg på Østlandet. Og gjerne på fjellet.

– Selvsagt. Snø på fjellet er kjempefint, spesielt når man flyr over den på vei hjem fra Østlandet.

– Off ja. Ingenting er som å lande på Sola i litt sterk vind og striregn.

– Nei, DA føler vi oss virkelig hjemme.

Snø er noe de har på Østlandet.

– Det kan du si. Det er liksom meningen at vi skal klage over at det blåser og regner, ikke over at det snør. Jeg kommer helt utav det. Dessuten får jeg følelsen av at jeg burde komme meg på skitur, samtidig som det egentlig var tid for vårånn i hagen. Det er dønn umulig å vite om man skal ta med seg solbriller eller paraply eller brodder, og jeg velger konsekvent feil. Jeg har ikke kapasitet til den typen multitasking.

– Det er dessuten for lite snø til at man kan gå på ski, i hvert fall her i byen. De brøyter altfor mye, samtidig brøyter de altfor lite. Noen steder er det jo helt skøytebane.

– Vel, vi får se på de positive sidene ved denne tristessen. Med så isete fortau er det heldigvis helt umulig å jogge. Bare å holde seg på sofaen med god samvittighet. Vi sees i april.