– Jeg har lagt meg ut med flere
STAVANGER: Jeswanthiny Pushparajah Mayooran (32) har skrevet om forventninger fra foreldrene og psykisk helse. Nå blir hun hedret for å vaere åpen.
Jeswanthiny P. Mayooran:
«Så fortel meg pappa, er du stolt av den eg er i dag?» spurte hun i et debattinnlegg i Aftenposten for ett år siden.
Jeswanthiny P. Mayooran (32) er i dag overlege på akuttpsykiatrisk avdeling ved Stavanger universitetssjukehus. De siste årene har hun skrevet flere kronikker og innlegg om å vokse opp som annengenerasjons innvandrer og om psykisk helse.
For dette får hun Stavanger universitetssjukehus sin formidlingspris (se fakta).
– Jeg ble veldig overrasket og glad. Og jeg blir rørt over at det jeg har skrevet har nådd folket, sier Mayooran.
– Hvordan har det vaert å bruke seg selv i det du skriver?
– Jeg har lagt meg ut med flere, og det har vaert sårbart. Jeg har også fått høre at jeg er modig, og det sier meg at jeg har gjort noe riktig. Men det har vaert tøft, spesielt overfor mine foreldre, sier hun.
Skikkelig yrke
I tekstene sine skriver hun om forventninger fra foreldrene om å velge et «skikkelig» yrke: «Hva skal du bli? Lege, tannlege?» En femmer var ikke godt nok på videregående. Og hun skriver at hun fikk beskjed om å vaere takknemlig for at hun hadde fått muligheter foreldrene ikke hadde fått.
– Foreldrene mine flyktet fra krigen i Sri Lanka med håp om et bedre liv. De har gjort masse for at vi skal få det bedre enn de hadde det, sier hun.
– Fortsatt får jeg, i en alder av 32 år, beskjed om at jeg må vaere takknemlig. Det er ikke vondt ment. Men bagasjen de kom med, var så vond at den sperrer mot alle vanskene barna kommer med. Kanskje har du hatt en dårlig dag, men får beskjed om at det går fint og du må vaere takknemlig for det du har. Det var tungt å leve med, og jeg tilrettela alt for å tilfredsstille foreldrene mine, sier Mayooran, som selv er født og oppvokst i Ulsteinvik.
Hun hadde egentlig lyst til å bli forfatter.
– Det la jeg bort fordi det ble sagt at det heller kunne vaere en hobby, sier hun.
Broren begynte på legestudier, og hun bestemte seg derfor å gjøre det samme.
– Jeg er en flink pike, så selv om jeg måtte torturere meg gjennom seks år med legestudier, gjennomførte jeg. I fem år tenkte jeg at dette angår meg ikke. Men på slutten kom vi til psykiatri, og det hadde jeg lyst til.
Det var da hun fortalte foreldrene at hun skulle bli spesialist i psykiatri, at hun sier hun fikk beskjed om at dette ikke var å vaere en «ordentlig lege». Spesialiseringen tar fem-seks år, i tillegg til legeutdannelsen.
– Jeg ble veldig skuffet. Jeg måtte legge vekk så mye allerede før jeg begynte på medisin. Men heldigvis turte jeg å stå for det jeg mente og visste var riktig for meg, sier hun.
I en kronikk under tittelen «Du kan alltid bli betre» på NRK Ytring skriver Mayooran at hun prøvde å vaere «den perfekte utlendingen» da hun vokste opp.
– Mange hadde nedlatende
holdninger til utlendinger. De hadde en forestilling om at de ikke jobbet, og at de snakket gebrokkent. Jeg tenkte: Sånn skal ikke jeg vaere. Jeg er født og oppvokst i Norge, og vil vaere likestilt med andre.
Dette var krevende: «Aldri er du brun nok. Aldri er du hvit nok. Aldri er du nok,» skriver hun.
– Hvordan tør du snakke høyt om dette?
– Jeg tror det er fordi jeg får så gode tilbakemeldinger om at det er betydningsfullt og at folk føler seg hørt. At foreldrene mine blir skuffet, får jeg heller ta med dem. Foreldrene mine har jeg uansett. At jeg kan bruke bakgrunnen min, trumfer det at de blir skuffet, sier hun.
Mayooran har også skrevet flere tekster om psykisk helse.
– Forståelsen for mental helse er svak i kulturen jeg kommer fra. Jeg har hatt som mål å redusere stigmaet og normalisere psykisk helse for folket.
Måtte si nei
Etter videregående, flyttet Mayooran til Riga for å studere medisin. I 2016 fikk hun jobb ved Dalane distriktspsykiatriske enhet, siden fortsatte hun spesialiseringen ved Stavanger universitetssjukehus. I fjor ble hun overlege.
– Da jeg begynte å jobbe i psykiatrien, følte jeg at jeg fant tilbake til individet i meg selv. Det ble lettere å komme med egne meninger. Jeg måtte flytte hjemmefra og finne noe som var riktig for meg. Selv om det var tøft, måtte jeg si nei til det foreldrene mine ønsket at jeg skulle gjøre.
I dag er hun gift og har en sønn på to år.
– I voksen alder har takknemligheten overfor foreldrene mine kommet genuint. Jeg forstår mer hvordan de har hatt det, og hvorfor de har vaert så strenge. Jeg har også mye positivt å ta med meg fra oppveksten. Og i dag er jeg stolt over å ha to kulturer. Det kan også vaere en styrke.
– Ja, jeg er stolt
Steven Pushparajah er Jeswanthiny P. Mayoorans far. Han og kona rømte fra krig på Sri Lanka, og kom til Norge på 80-tallet.
– Hvordan er det for dere at hun har skrevet om oppveksten sin?
– Det er ikke noe problem for meg. Jeswanthiny er flink til å skrive, og det må hun fortsette med. Vi bor i et demokratisk land, har ytringsfrihet og vi har ikke noe å skjule. Det norske samfunnet må gjerne vite hvordan det er å vokse opp med asiatiske røtter, sier han.
– Tankene mine er litt annerledes enn datteren min sine. Hun er født og oppvokst i Norge, og hun har to bakgrunner. Da hun gikk ut døren hjemme, var hun helt norsk. Men hjemme var det helt annerledes.