Fra Vestlandsfanden til Velstandsfanden?
ØKONOMI: Hvordan har vi det ellers på Vestlandet når «Vestlandsfanden» er borte? Når en symbiose av kapitalen og staten – Velstandsfanden – får styre landet.
Mímir Kristjánsson skrev nylig om det kommende «Vestlandsopprøret» i Ålesund: Steinrike lakseoppdrettere krever kutt i formuesskatten. Slik blir «Vestlandsopprøret» en håndsrekning til de store kapitaleierne i Oslo, Asker og Baerum – et «Vestkantopprør» for de med formuer som er nesten det dobbelte av Vestlandets – i hovedsak skapt på Vestlandet.
Hvem skaffer pengene?
I 1909 mente østlendingen Nils Kjaer å ha møtt Vestlandsfanden oppe på Finse stasjon. Selveste pietisten, mål- og avholdsmannen – en person fra «Det mørke Fastland». Arne Garborg hadde i 1892 stemplet sin barndoms landsdel med dette navnet, en stigmatisering som skulle henge ved folket her vest til langt ut på 1960-tallet.
Nettopp forankret i en pietistisk nøysomhets-kultur kunne småbrukeren, sjømannen og fiskeren ta utfordringene som kom med oljen og oppdrettsnaeringen. Og «Vestlandsfandens» flid har pumpet penger inn i statskassen: Oljefondet passerer nå 14.000 milliarder kroner – 2,5 millioner til hver eneste av oss. Staten vokter denne pengebingen som «Fanden sjøl» – inflasjon, krig og energi- og klimakriser truer. Sier «Velstandsfanden». Mens tallet på fattige øker.
Hvem bruker pengene?
Når «Velstandsfanden» bruker penger, sørger han saerlig godt for seg og sine – sammen med Oslo kommune. Folket der nyter mest godt av Statens pengebruk f.eks. til såkalte nasjonale kulturbygg: Munch-museet har kostet 2,7 milliarder kroner. Deichmanske bibliotek 3,1 milliarder kroner, Den Norske Opera 4,28 milliarder, i 2008, og Nasjonalmuseet 6,15 milliarder. Vikingtidsmuseet får 3,14 milliarder, og Nationaltheatret pusses opp for 4 milliarder. Og Holmenkollanlegget kom på 1,8 milliarder i 2011.
Til sammenligning kostet Stavangers største kulturløft – Konserthuset – i 2012 1,3 milliarder, med et bidrag på 250 millioner fra staten med 180 millioner i momsrefusjon. Resten ble finansiert lokalt. Ved utgangen av 2022 sendte Stavanger kommune tidenes djerveste søknad til staten: 1.170 milliarder som delfinansiering av nytt og sårt tiltrengt bygg til teater og museum fra henholdsvis 1883 og 1893 på den såkalte «Akropolishøyden» – prissatt til 3.510 milliarder. Bergen søker parallelt om full dekning av kostnadene til utbygging av Griegkvartalet på 2.570 milliarder. Begge sier at utsiktene for gjennomslag for søknadene små.
Paradokset
Gullkysten yndet tidligere Bergen-ordfører Herman Friele å kalle Vestkysten. Herfra pumpes i hovedsak pengene inn i verdens feiteste statskasse. «Økonomisk Rapport 2022 for Stavanger-regionen» fra Naeringsforeningen og Universitetet (UiS) viser at regionens bidrag til fellesskapet i 2021 var på 2.331.900 kroner per innbygger, mot Oslos 1.612.300 kroner!
Velstandsfanden ruger på statskassen mens folk blir fattigere og fattigere. Litt av et paradoks. For inflasjon, krig og energi- og klimakriser truer, sier «Velstandsfanden» og håver inn på strømpenger. Mens den skjaerer bevilgningene til helsevesenet til beinet: Stavangers nedslitte universitetssykehus må f.eks. spare penger på pasientbehandlingen og selge eiendom for å kunne fullfinansiere sitt byggetrinn 1. Byggetrinn 2 er helt i det blå – i mellomtiden må driften deles mellom nytt og gammelt. Hva vil det koste?
Mens vi venter på dobbeltspor på Jaerbanen, ny E39 mot sør, levelige priser i Ryfast og hører at UiS har måttet løfte sparekniven, renner det mer penger enn noensinne inn i Statskassen fra vest. Hvor er den/de som kan løse paradokset – rik og fattig på én gang – for «Velstandsfanden»? Til beste for hele landet?