– Jeg hadde bare en samtale med en innbygger
SANDNES: Ordfører Stanley Wirak ville ikke vaere med på at han hadde gitt løfter om noe som helst, da han vitnet i barnevernssaken i SørRogaland tingrett onsdag ettermiddag.
– Jeg er ikke saksbehandler, jeg er ikke jurist, jeg hadde bare en samtale med en innbygger, sa Wirak fra tv-skjermen i rettssal 1 onsdag ettermiddag.
Sandnes-ordføreren var på tjenestereise og forklarte seg over video, da den åttende dagen av rettssaken gikk mot slutten. Fire søsken – Cecilie, Sven og to brødre – har saksøkt Sandnes kommune med et samlet krav på rundt 7,5 millioner kroner for en tapt barndom.
Hva ble sagt i møtet?
De fire mener at barnevernet i Sandnes kommune skulle overtatt omsorgen for søskenflokken mange år tidligere enn de faktisk gjorde, og etter at Sandnes bystyre snudde og ga halvsøsteren Mona Anita Espedal erstatning i juni 2019, mente Cecilie at hennes sak var styrket.
Wirak og kommuneadvokat Eva Naesheim tok imot Cecilie til et møte 5. november 2019, og det har i ettertid oppstått uenighet mellom partene om hva som faktisk ble sagt i dette møtet.
Cecilie hevder hun i møtet fikk et klart råd om å skaffe seg en sakkyndig vurdering, så skulle kommunen ta stilling til erstatningskravet hennes.
Den versjonen kjenner ikke Wirak seg igjen i, forklarte han i retten onsdag ettermiddag.
– I møtet i november uttrykte vi at hvis det var ting som ikke hadde kommet godt nok fram, måtte Cecilie vurdere hva hun trengte å gjøre for å opplyse saken. Men sakkyndig vurdering eller ei, det var ikke opp til oss å bestemme, dét var opp til Cecilie, sa ordføreren.
– Har ingen fullmakter
– Ble det laget noe referat fra møtet? spurte Cecilies advokat, Svein Kjetil Svendsen.
– Når jeg har møter med innbyggere, og jeg har veldig mange møter med innbyggere, så lager jeg ikke referater fra slike møter. Jeg er veldig tydelig på at jeg har ingen beslutningsmyndighet. Vi beslutter ingenting i slike møter, vi bare utveksler synspunkter.
Jeg har ingen fullmakter til å beslutte noe som helst.
Svendsen: – Men det var vel du som besluttet å gi penger til halvsøsteren?
Wirak: – Ja, nå er det vel noen som tror at det er jeg som styrer kommunen. Vi var 49 i bystyret, men vi var enstemmige, så vidt jeg husker.
Svendsen: – Nå har jo dere påberopt foreldelse i denne saken. Var det tema i møtet?
Wirak: – Nei, vi var ikke innom jussen i det hele tatt. Dette var en samtale med ei som hadde hatt en veldig vond barndom. I mailen i januar understreket jeg hvor vondt det var å høre hvordan hun hadde hatt det, men at det var bra at hun hadde hatt det godt senere.
– Støtter at kravet ikke er foreldet
Cecilie brukte naermere 100.000 kroner av egen og samboers lomme for å få laget en sakkyndig erklaering i tiden etter møtet med Wirak og Naesheim.
Tingrettsdommer Hege Merete Oftedal ville også vite om det kunne vaere en sammenheng mellom møtet og det faktum at Cecilie skaffet seg en sakkyndig vurdering.
– Jeg tar ikke igjen at vi sa at hun måtte gå til sakkyndig. Vi sa vel at vi måtte få flere opplysninger for å kunne vurdere om hun hadde et krav, svarte Wirak.
Cecilie var tydelig nedtrykt etter ordførerens forklaring.
– Skuffende. Det er ikke slik jeg husker det som ble sagt. Og jeg tenker at kommuneadvokaten ikke hadde vaert til stede, dersom det ikke var snakk om det juridiske.
Advokat Svein Kjetil Svendsen var ikke like skuffet.
– Jeg mener Wiraks uttalelser støtter at kravet ikke er foreldet. De ga uttrykk for at de ville gjøre ny vurdering av Cecilies sak, dersom de fikk mer dokumentasjon, sier han.
– Mye vi var urolige for
Før Wiraks forklaring var flere tidligere ansatte i kommunen, blant annet i barnevernet inne og vitnet. Kvinnen som hadde mest med familien å gjøre forklarte at det var en rekke bekymringer rundt familien.
– Det var mye vi var urolige for, men vi klarte ikke finne ut hva som var galt. Ungene fortalte ingenting, de hadde det bra, de. Og de oppførte seg eksemplarisk når jeg var på besøk. Men de var veldig tause, forklarte kvinnen.
En miljøarbeider som var inne i familien fikk spørsmål om hvordan hun opplevde tilgangen på mat.
– Det var én gang jeg så noe om det. De satt rundt kjøkkenbordet, og det var ingen mat. Så kom det noen kjørende med mat, så ordnet det seg. Jeg kan huske at ungene sa de måtte gå til naboene og få mat, og de måtte tigge penger, forklarte den tidligere miljøarbeideren.