En CT-undersøkelse kan bety forskjellen mellom liv og død
KREFTBEHANDLING: Dette er et åpent brev til Ingvild Kjerkol og Gunnar Bovim fra en pårørende, om konsekvensene av å redusere blant annet CT-undersøkelser.
Beskjeden forandret livet vårt totalt: Legen fant en stor kreftsvulst. Sjokk, vantro og fortvilelse. Hvor mye hadde kreften allerede spredt seg? Venting på videre undersøkelser. Det var første gang vi kom inn på det jeg opplever som det psykiske venterommet.
Rommet er kaldt, man er så fryktelig alene – til tross for fantastisk støtte fra familie, venner og kolleger, og ikke minst leger og sykepleiere. Det er sårt, og man vet ikke helt opp ned på seg selv. Venterommet har to dører ut. På den ene døren står det «Fortsatt håp om flere år med et godt liv», på den andre «Lidelse og død». Til å begynne med var ventetiden på undersøkelsene kort – og dermed oppholdet i dette psykiske venterommet – takket vaere «pakkeforløp for kreft».
Behandling settes på vent
Senere har det blitt operasjoner og flere runder cellegift, og deretter inn igjen på dette fortvilte venterommet før svar på neste kontroll. Sist, etter mange uker med nedtelling, kom det ingen innkalling til røntgenavdelingen. Den som sender ut timebestilling sa det er mange andre som venter, man må vaere tålmodig. En fortvilt røntgenlege sa at de har et kapasitetsproblem og greier ikke betjene køen med alle som venter på CTundersøkelse. Kreftlegene sier at dette dessverre ikke er uvanlig, noen kreftpasienter har måttet vente opptil 4 uker på en forsinket undersøkelse. En ventetid som betyr at livsviktig behandling settes på vent, med angst og muligheter for at kreften sprer seg i mellomtiden. Kreftlegene, røntgenlegene og pasientombudet har alle skrevet brev til ledelsen ved sykehuset de siste årene.
Behovet øker, men kapasiteten strekker ikke til. Vi hører helsearbeidere si at det er krevende å kjenne på det man skulle ha gjort, men der arbeidstid og kapasitet ikke rekker til, saerlig når man vet at det går ut over syke mennesker. Flere «møter veggen», som bl.a. avdelingsoverlege og nevrokirurg Roald Baardsen beskriver godt i en kronikk i Aftenbladet 3. februar. Lars Duvaland i Legeforeningen sa nettopp at det norske helsevesen i dag har et rekrutteringsproblem, man ser en økende flukt av erfarne spesialister fra sykehusene til det private.
CT gir flere overlevere
Aftenbladet har flere ganger i løpet av mange år tatt opp CT-kapasiteten ved SUS. En svaert erfaren, engasjert og dyktig røntgenlege skrev om dette til ledelsen ved sykehuset allerede i 2021. Han begrunnet det økte CT-behovet med at god behandling gir flere kreftoverlevere, man ekskluderer ikke lenger de over 80 år på grunn av alder alene – som man gjorde for 20 år siden, og man driver med såkalt mikroinvasiv kirurgi, som krever god kartlegging før operasjonen, og dermed økt behov for CT.
Hva kan ledelsen ved SUS gjøre? De har fått beskjed om at her må det spares. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol sier det er et overforbruk av røntgenog laboratorieundersøkelser. Helsepersonellkommisjonens leder, Gunnar Bovim, har sagt at sykehusene må redusere på aktiviteten sin. «Hvis det er 50 km fartsgrense, så kan man ikke tillate seg å kjøre i 70 km/t.» Men hvis en slik fartsreduksjon betyr at vi som pårørende har økt risiko for å miste våre kjaere, er det akseptabelt? Hva er det dere holder på med Kjerkol og Bovim?
Det trengs minst to nye CT-maskiner og personale til å betjene dem. Det er behov for investering i IT-teknologi, slik at bruk av kunstig intelligens kan modernisere og effektivisere arbeidet til røntgenlegene som skal beskrive bildene.
Ja, vi har skjønt at det ikke gis mer penger i den velstående oljenasjonen Norge. Men er det akseptabelt at kreftpasienter og pårørende skal få redusert livskvalitet, og pasientene miste verdifull behandlingstid på grunn av manglende CT-kapasitet? Rogalands-politikerne oppfordres til å gripe inn. La oss slippe å oppholde oss lengre tid enn nødvendig i dette psykiske venterommet, med vissheten om at økt ventetid øker risikoen for lidelse og død.