Moria-leiren som moralsk fallitt
BOK: Europa greidde ikkje å handtera flyktningkrisa. Ei ny bok fortel om korleis det skjedde.
Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Merakerås:
Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir 2015-2022. 336 sider. Forlaget Press.
Moria på den greske øya Lesvos er den største flyktningleiren som nokon gong har eksistert i Europa. På det meste var det 20.000 menneske i leiren. Dei levde under elendige forhold.
Nå er den opphavlege Morialeiren fråflytta etter ein brann i 2020. Men nye, lukka leirar med strengare regime har kome i staden. Og stadig risikerer nye flyktningar livet i skrøpelege farkostar over Middelhavet, i håp om eit nytt liv i eit Europa som vegrar seg mot å ta imot dei.
Katrin Glatz Brubakk er barnepsykolog og universitetslektor ved NTNU i Trondheim. Ho har gjennom ei årrekke vore sterkt engasjert i internasjonalt hjelpearbeid, mellom anna gjennom organisasjonen Leger utan grenser. Frå flyktningkrisa braut ut for alvor i 2015, besøkte ho Moria med jamne mellomrom og organiserte også hjelpeaksjonar på heimebane i Norge. I samarbeid med journalist Guro Kulset Merakerås har ho nå samla inntrykka sine i bokform.
Opinionen endra seg
Det er blitt ei sterk, laererik og velskriven bok, men ikkje ei bok å bli optimist av. Brubakk skildrar korleis opinionen i 2015 var velvillig innstilt til å ta imot og hjelpa flyktningane, dei fleste frå det borgarkrigsherja Syria. Det var tida for medkjensle, utløyst av bildet av den drukna guten Alan Kurdi og andre hjarteskjerande vitnemål om tragedien som utspela seg i Middelhavet. Og det var tida for humanistisk handlekraft, symbolisert ved Angela Merkels modige og dristige erklaering: «Wir schaffen das!»
Men Europa greidde det ikkje. Dei opne armane vart snart avløyste av piggtrådgjerde og vaepna vakter. EU-landa greidde ikkje å bli samde om ein felles strategi for å handtera flyktningkrisa. Resultatet vart langvarige opphald i provisoriske leirar som Moria.
Brubakk er djupt skuffa over Europa – inkludert Norge. «På vei hjem fra Lesvos kjenner jeg en stor sorg over at vår verdensdel, våre politikere, vi som samfunn, har sviktet våre grunnverdier», skriv ho til slutt. Sjølv om det kanskje hadde vore naturleg at ein større del av harmen hennar retta seg mot dei reelt ansvarlege for krig, undertrykking, tortur, vanstyre og fattigdom som driv hundretusenvis av menneske på flukt, og mot dei kyniske menneskesmuglarane som tener milliardar på den livsfarlege transporten, er det lett å forstå den fortvila hjelpearbeidaren.
Boka om Moria fortel ei rekke tragiske og rørande historier om menneska i leiren, og om vener og slektningar som blei igjen på havet. Men det er også ei bok om politikk: om bakgrunnen for flyktningkrisa, om tautrekkinga internt i EU og mellom EU og Tyrkia, og om dei skiftande stemningane i eit land og eit lokalsamfunn som frå før var hardt pressa økonomisk, og som frykta at tilstrøyminga av flyktningar ville setja dei viktige turistinntektene i fare.
Når me snur oss vekk
Innimellom har psykologen Brubakk lagt inn fleire faglege kapittel om kva ei flyktningkrise gjer med menneske – både flyktningane sjølve og oss som står utanfor og ser på. Dette er noko av det mest verdifulle og tankevekkande i boka.
Blant omgrepa forfattaren presenterer, er «compassion fatigue», eller «empatitrøttheit» på norsk. Over tid skjer det ei «desensitivisering», katastrofen blir overveldande, me kjenner oss makteslause og snur oss vekk. Det er lett å sjå desse mekanismane i sving når det gjeld flyktningkrisa i Middelhavet.
Brubakk innrømmer også at arbeidet har slite på henne. Etter å ha kome heim frå den åttande turen til Lesvos får ho beskjed, med bilde, om at eit barn har mista livet i ein brann: «Det var som om kreftene rant ut av meg, og jeg dumpet tungt ned på en stol.»
Alt tyder dessverre på at verda vil få fleire flyktningar i åra som kjem. Det kan vekka kynikaren i mange av oss, og dei politiske løysingane vil nok i beste fall bli halvgode og utilstrekkelege. Det er sant at me ikkje kan ta imot alle, men me treng heller ikkje synka ned i likegyldig avhumanisering. Å finna kompromiss i dette landskapet er ikkje ei sak for idealistiske hjelparar. Likevel treng me menneske som følgjer sitt moralske imperativ kompromisslaust, som fortel kva som skjer og som pirkar oss i vårt dårlege samvit. Utan dei blir me verre.
Dei opne armane vart snart avløyste av piggtrådgjerde og vaepna vakter.