Dusinvaredronning
KRIM: Hvis du ikke finner løsningen lenge før forfatteren gir deg den, har du lest med lukkede øyne.
Katrine Engberg: Det brennende bladet.
Oversatt av Monica Carlsen. 393 sider. Bonnier norsk forlag.
Ingen sjanger er så full av pr-klisjeer som krimlitteraturen. Her blir du «krimdronning» hvis du har smørt sammen et mord eller to. Og du tar publikum «med storm» så snart du havner på en bestselgerliste.
Danske Katrine Engberg tilfredsstiller derfor alle krav til dronningtittel og publikumsstormer. Men mine kritikerkolleger i Aftenbladet mener hun er svaert så ujevn. De har gitt henne både treer, firer og femmer for hennes såkalte københavnserie.
Så nå er det min tur, idet Engberg introduserer en ny helt. Liv Jensen har sluttet som etterforsker i politiet og har startet sitt eget detektivbyrå. Hennes første oppgave er å rote i et gammelt journalistmord som selvsagt byr på utfordringer.
Parallelt følger vi en jødisk familie som nylig har mistet en av sine i selvmord – og en bitterromantisk bilmekaniker som også sliter med indre demoner. Innimellom får vi noen bibelinspirerte profetier og en håndfull kursiverte kapitler fra andre verdenskrig.
Om alt dette henger sammen? Selvsagt.
Om unge Liv Jensen finner ut av det?
Hvis ikke, ville det neppe blitt noen bok.
Om det funker?
Bare delvis. Jeg har flere innvendinger:
Først av alt er det lite troverdig at alle disse historiene er så flettet inn i hverandre som de er. At Liv Jensen bor i leilighet hos den jødiske familien, er nesten for tilfeldig, for eksempel.
Språket er svaert varierende. Noen ganger elegant og treffende: «... hun var verdens peneste og tøffeste jente (...), sa ting som whatever med utropstegn etter ...»). Andre ganger bruker hun side opp og sine ned på beskrivelser som ikke fører fortellingen noe sted.
Dernest gjør Engberg det altfor lett for seg (og leserne) når hun tyr til krigskapitlene. Det finnes knapt en krimroman for tiden som ikke lener seg tungt på kursiverte dagboknotater, brev, avhørsprotokoller eller andre innskudd som skal skape spenning eller gjøre gåtens løsning troverdig.
I dette tilfellet er behandlingen av de danske jødene under krigen viktig som bakteppe. Men partiene fra den planlagte flukten til Sverige blir overforklarende inntil det fornaermende.
Det rammer også løsningen på mysteriene. Den leseren som ikke ser sammenhengen lenge før Engberg finner det for godt å røpe den, har lest med lukkede øyne.