Komponisten og kompisene hans
KONSERT: Torsdag var vårt hyperaktive symfoniorkester på turné til Suldal, fredag spilte de samme program for et tallrikt og klappesalig publikum i Stavanger.
Stavanger konserthus
Fredag kveld: Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 10 i G-dur (K. 74), «Quaerite primum regnum Dei» (K. 86) og Fiolinkonsert nr. 1 i B-dur (K. 207). Giovanni Battista Martini (arr. Sato): Allegro fra Sonate nr. 3. Johann Christian Bach: Symfoni nr. 12 i g-moll. Thomas Linley d.y.: Fiolinkonsert i F-dur. Josef Mysliveček: Symfoni i Ess-dur. Dirigent og fiolinsolist: Shunske Sato. Konsertmester: Bas Treub. Konferansier: Elisabet Skaar Sijpkens. Stavanger Symfoniorkester.
Unge Mozart, som var dette smarttenkte programmets omdreiningspunkt, tilbrakte hele år av oppveksten på turneer, der avstandene var langt større enn herfra til Suldal, og fremkomstmåtene mer besvaerlige.
Den første turneen varte i flere år og tok hele den Salzburgbaserte familien Mozart så langt som til London, der det åtteårige vidunderbarnet Wolfgang ble gode venner med den yngste av gamle Bachs komponistsønner, Johann Christian. Unge Mozart satt ved klaviaturet på fanget til den yngste Bach, og de improviserte en takt hver, utfylte hverandre kollegialt og på like fot, uten at noen kunne høre forskjell på mannen og barnet. Stilmessig var han den mest trendy av alle Bach-sønnene og øvde stor innflytelse på Wolfgangs videre utvikling, slik det var hørbart i kveld, i hans symfoni i det som skulle bli Mozarts favoritt-molltoneart.
Drukningsdød
Neste store turné var far og sønn Mozart alene om: I 1770, da Wolfgang fylte fjorten, gikk turen til Italia, der det var viktige kontakter å knytte. I Firenze møtte han jevnaldringen Thomas Linley, det var kjaerlighet ved første blikk, og de to vidunderbarna opptrådte sammen på en konsert der samspillet bare ble avbrutt av stadige omfavnelser. Tårene fløt ved avskjeden, de to guttene brevvekslet siden, men så hverandre aldri igjen. Mozart hadde ikke så mange jevnaldrende kompiser i sin yrkesaktive oppvekst som barnearbeider – Linley junior, som omkom ved drukning bare 22 år gammel og har fått tilnavnet «den engelske Mozart», var kanskje den eneste. Linleys fiolinkonsert rommer en liten juvel av en adagio-sats, som ble rørende usentimentalt fremført i kveld.
Mistet moren på turneen
På den siste lange turneen var det Wolfgangs mor som var reisefølge, og han kom hjem uten henne: Hun ble brått revet bort, og 22-åringen Mozart måtte begrave henne i Paris. I München besøkte han en gammel bekjent fra Bologna, tsjekkeren Josef Mysliveček, som var innlagt på hospital med tertiaer syfilis. Kjønnssykdommen hadde spist opp nesen hans, og Mozart var forferdet over synet. Brevene hans dirrer av medfølelse med denne generøse og promiskuøse kollegaen som døde kort tid etter, og som vi også fikk høre et verk av i kveld.
Spilte så det kvein i tarmstrengene
Japansk-fødte Shunske Sato er en svaert sjarmfull konsertleder som turnerte orkester og publikum like godt, i egenskap av kombinert fiolinsolist og dirigent, slik det var i Mozarts samtid da det ikke fantes dirigenter som ikke også selv spilte med. For det meste ledet Sato orkesteret fra sin egen barokkfiolin, som han spilte så det kvein i tarmstrengene, også når han snudde seg mot publikum i solopartiene. Kadensene virket sprudlende spontane, den siste utført med et så skøyeraktig overskudd at Sato også tok seg tid til å plukke noe avrevet hestetagl fra barokkbuen mellom frasene. Ikke minst var den umerkelige overgangen mellom de to første satsene av Mozarts tidlige Italia-symfoni elegant i en smidig nedbremsing av tempoet.
Multitaskingens kveld
I det hele tatt var det multitaskingens kveld, der orkesteret overrumplende nok også begynte å synge mens de spilte, i det korte stykket som var fjortenåringen
Mozarts eksamensbesvarelse ved akademiet i Bologna, der han ble veiledet av kontrapunktlaereren Padre Martini, som også sto på kveldens program. Jeg må si jeg ble behagelig overrasket av de uhøytidelige sangferdighetene til orkestermedlemmene!
SSO-bratsjist Elisabet Skaar Sijpkens introduserte programmet fint og lunt humoristisk, skjønt hun i sin omtale nok bommet litt på definisjonen av det klassiske. At noe er klassisk, betyr ikke det er gammelt, men snarere at det fortsatt lever og er gangbart, i stadig omløp. (Sånn sett var det strengt tatt bare ett klassisk verk på kveldens program, Mozarts fiolinkonsert.) Det var veldig fint at hun også benyttet anledningen til å minnes kordirigenten og radiomannen Caspar W. Hennig, en venn av orkesteret (og undertegnede) som gikk bort i forrige uke, og hyllet ham for alt han har betydd for musikklivet i regionen. Et syngende og spillende orkester var derfor helt i Caspars ånd – dette ville han hatt sansen for!
At det også var langt flere tenåringer enn bare unge Mozart og Linley til stede på konserten, var et gledelig syn.
Glenn Bech. Farskipet. Roman. 541 sider. Oversatt av Kyrre Andreassen. Aschehoug.