– Alt som er vanskelig i øyeblikket, kan bli humor senere
STAVANGER: Tegnehanne er i gang med ny bok. Siden sist har hun vaert gjennom de to verste ukene i sitt liv. Sånt kan det også bli humor av.
Forrige gang Hanne Sigbjørnsen kom tilbake fra permisjon, resulterte det i topplassering på bestselgerlista. Nå er Tegnehanne tilbake fra permisjon med barn nummer to. Og: Det blir ny bok.
– Planen var at den skulle komme ut til høsten, men jeg mistet «driven» helt da jeg fikk barn. Det har tatt litt mer tid enn ønskelig, kan du si, sier Sigbjørnsen.
Hennes forrige utgivelse, «Bare vent» fra 2021, solgte 20.000 eksemplarer og lå åtte uker på Bokhandlerforeningens bestselgerliste. Den gang var både tema og innhold satt lenge før hun begynte å jobbe systematisk med boka. «Bare vent» tok for seg alt fra unnfangelse til fødsel, de første månedene med baby og et parforhold i endring.
Nå er ting litt annerledes. – Denne boka har jeg endret mening om veldig mange ganger, sier Sigbjørnsen.
– Først skulle den handle om å flytte, komme til et nytt sted, få nye venner og slike ting. Men det føles litt fjernt nå som vi har bodd her i snart fire år. Så nå er jeg litt usikker. Det kan vaere det blir masse forskjellig fra de siste fire årene.
Den usannsynlige beskjeden
I så fall skulle det vaere nok å velge mellom. Ikke bare har hun og samboer Jostein Larsen og deres nå snart fire år gamle sønn flyttet fra Oslo til Stavanger, fått ny bolig, nye venner og en helt ny hverdag. Familien har også vaert gjennom noen dramatiske runder på sykehus.
Da deres førstefødte var ett år, merket de at noe var galt. Den vesle gutten ble tatt inn til sjekk på Universitetssjukehuset i
Stavanger. Legene klarte ikke slå fast hva det var. Men det var alvorlig.
Den lille familien dro til Oslo og Rikshospitalet, hvor gutten igjen ble undersøkt.
Her fikk de etter hvert beskjed om at sønnen led av en sjelden
genetisk leversykdom, som begge foreldrene er baerer av.
– Det gikk to uker fra vi fikk vite at det var noe alvorlig til vi fikk en diagnose. Det var de vanskeligste ukene i våre liv, forteller Sigbjørnsen.
Tre år senere, da de ventet sitt neste barn, fikk de spørsmål om de ville genteste fosteret. Dette takket de nei til. Svaret ville uansett ikke ha gjort noe med ønske om å baere det fram.
Sannsynligvis ville det uansett gå bra, tenkte de. Siden begge foreldre er baerere av genvarianten, er det 25 prosent sjanse for at de får et barn med sykdommen. Å få to barn på rad med samme variant, er det bare 6 prosent sjanse for.
Likevel skjedde det.
Lillebror, som kom til verden i mars 2023, har akkurat samme diagnose som storebror.
Humor i alvoret
Mens Aftenbladet er på besøk, løper deres snart ett år gamle sønn mellom foreldrene. Han smiler, ler og ser ut til å vaere veldig fornøyd med livet.
– Det er en usynlig og sjelden sykdom, men de lever normale liv, med bare litt ekstra innsats fra oss nå og for dem senere, sier Sigbjørnsen.
Bare uker etter at de kom tilbake fra Rikshospitalet, valgte hun å fortelle om det på sin måte på Tegnehannes Instagram.
Responsen var overveldende. Kommentarfeltet flommet over av støttemeldinger og hjerter, og hun fikk flere meldinger fra andre foreldre med barn med sjeldne sykdommer.
Det har hun satt pris på.
– For meg har det vaert terapeutisk å kunne tegne om det, sier Sigbjørnsen.
Derfor vil denne vanskelige perioden også bli en del av den kommende boka. Hennes holdning er at alt som er vanskelig i øyeblikket, kan bli humor senere.
– Jeg vil nok trekke fram de humoristiske elementene av det, samtidig som jeg får fram alvoret. Spesielt siden det endte bra. For meg er det ikke traumatisk å tenke tilbake på, sier 34-åringen.
For begge foreldrene har det vaert befriende å vite at andre vet. Men detaljert informasjon om hva sykdommen heter eller hva den gjør med kroppene til guttene deres, vil ikke bli fortalt gjennom Tegnehanne. Den historien eier de selv.
Helt siden Tegnehanne ble mor, har hun vaert bestemt på at barna ikke skal utleveres i tegningene. De er med, men skal aldri få hovedrollen.
– Jeg prøver å framstille det å vaere forelder mer enn ungene. Mest mulig fra mitt ståsted. Jeg har ikke lyst at de en dag skal lese historiene mine og ikke kjenne seg igjen i dem. Med Jostein kan jeg spørre om ting er greit. Det kan jeg ikke gjøre med en fireåring og en ettåring, sier Sigbjørnsen.
Samboeren, som ofte bidrar med ideer, er imidlertid smertelig klar over at alt han sier kan resultere i en tegneseriestripe.
– Hanne gjør jo sin greie. Det har jeg visst siden vi ble sammen. Det er viktig for meg at hun får uttrykke seg på den måten hun vil, forteller han.
Selv da paret sto i en utfordrende periode i 2018, aksepterte han at kjaeresten fortalte historier fra deres indre liv. Mange av dem kom på trykk i boka «Ikke tenk på meg» fra 2019.
– I akkurat den perioden var det greit at jeg fikk bli med på å fortelle historiene. Det som kommer i boka, blir liksom fasit – også for mine venner. Derfor er det veldig greit at jeg alltid får bli med og lese før historiene går i trykken, sier Larsen.
Han fortsetter:
– Men jeg er jo egentlig alltid enig. Hanne gjør ofte mest narr av seg selv. Er det noe som har gått galt, tar hun gjerne støyten selv. Og det er gjerne der humoren ligger også.