Fortsatt en duo å regne med
PLATE: Mye er veldig bra, men noen kutt trekker ned på comeback-albumet.
Bel Canto:
«Radiant green» (Bel Canto)
Det er lenge siden Bel Canto var et nyskapende band, men på slutten av 80-tallet var de med på å bringe datamaskiner inn i norsk pop. De fikk også kontrakt med et belgisk plateselskap, noe som den gang vakte oppsikt hjemme i andedammen. Sjangeren fikk sitt eget navn, arktisk elektronika.
Geir Jenssen forlot Tromsøtrioen i 1990, to år før de fikk sitt solide gjennombrudd med albumet «Shimmering, warm & bright». De var store videre utover 90-tallet, men i 2002 var det slutt med «Dorothy’s victory».
Vokalist Anneli Drecker og multiinstrumentalist Nils Johansen fortsatte med nye prosjekter hver for seg, men en turné i 2017 viste at publikum ikke hadde glemt dem. Dermed startet en lang prosess fram mot et nytt album, som nå er her. 22 år etter det forrige.
Åpningen «Grass mint crisp» viser med all mulig tydelighet at Bel Canto er tilbake der de en gang var. Drecker synger både shimmering, warm og bright, pakket inn av myke toner fra Johansen og Erik Ljunggren. Dette er den tidløse siden av Bel Canto, den som har overlevd alle stilskiftene i pop-verdenen.
«Erlkönig» er også fin, med sin asiatisk pregede vokal og elegante bruk av syntetisk lyd. Johann Wolfgang von Goethes tragiske dikt om alvekongens offer er ikledd ny drakt av Drecker. Andreas Eriksen, med lang tilknytning til bandet, er med på perkusjon.
«Lifeworld» er anonym, men «Prince of insecuria» har det som skal til av nostalgisk popfølelse, god melodi og fin framføring.
«Train window girl» synges på fransk, mens Steven Brown fra Tuxedomoon spiller saksofon. Det lyder fint, men platens lengste kutt på åtte og et halvt minutt kunne vaert halvert. Mens de aller fleste låtene er mikset av Matias Telléz, slipper Gilles Martin til på denne. Han var medprodusent på Bel Cantos to første album.
«Virginia» er høydepunktet. Geir Jenssen er tilbake i bandet, og Sondre Lerche synger duett med Drecker. Nydelig.
Teksten i «Lake ice» har gitt navn til albumet. Jenssen er med på denne også, og sporet forsvarer en plass på platen. Det er jeg ikke overbevist at «Can of worms» gjør, selv med trompeten til Nils Petter Molvaer.
Det fortsetter heller ikke så bra. «The winds of the Milky Way» er en instrumental der Johansen gjør alt. Hvorfor denne lavmaelte saken på fem minutter har sneket seg med, aner jeg ikke. Det ligner mer på filmmusikken han holder på med.
Til gjengjeld runder de vakkert av med «Wave without a shore», der celloen til Frida Fredrikke Waaler Waervågen tilfører ekstra varme. Det gjør også Molvaer mens de siste sekundene tikker ut. En fin slutt.
«Radiant green» er blitt et album der gamle venner møtes igjen og nye kommer til. Det er slik det skal vaere, selv om det hadde gjort seg med et samarbeid eller to til à la Lerche på bekostning av det mer ordinaere. Alt i alt er det likevel en plate som viser at Bel Canto har noe å gjøre i 2024 også.
Beste spor: «Grass mint crisp», «Erlkönig», «Prince of insecuria», «Virginia».