Ødegård og Harboe trer ut av komfortsonen
STAVANGER: Eili Harboe er i Stavanger for å stå på scenen sammen med Nina Ellen Ødegård. Hva de skal gjøre der, er det ingen som vet.
– Jeg blir veldig underholdt av Tani sin observasjon. Det er sunt med et ytre blikk, sier Eili Harboe.
Harboe, Nina Ellen Ødegård, Tani Dibasey og Flo Fagerli har presset seg sammen i en av sofaene som er satt opp i en ring på scenen mellom betongveggene i den gamle maskinhallen på Tou i Stavanger øst.
Forrige helg var den 29 år gamle skuespilleren i Grieghallen, Gullruten-nominert som beste skuespiller i et drama for rollen i tv-serien Arkitekten. I fjor spilte hun inn Netflix-serien Succession i New York.
Kontrastene kunne knapt blitt større.
Saueflokk
Tani Dibasey har akkurat lagt ut om hvordan han oppfatter byen vi er i. Selv bor han i Oslo, hvor han den siste tiden er blitt hyllet for å vise en ny vei for norsk teater. I vinter var han i Stavanger som en av skuespillerne i Fanny og Alexander på Rogaland Teater, et stykke som fikk terningkast 6 av Aftenbladets anmelder. Nå er han tilbake som konseptutvikler for forestillingen Diamond planet, som vises på Tou lørdag og søndag.
Dibasey har snakket om saueflokkmentalitet, at folk i byen oppleves som statister, en kultur der man ikke snakker om ting, i hvert fall ikke de viktige tingene, at folk går rundt i et fast mønster, eller «i grid», som han selv beskriver det som.
Han trekker fram et eksempel: – En av de største begivenhetene i byen var at de skrudde på lysene i Fargegata før jul. Jeg tenkte dette er fantastisk, her blir det festival. Men så gikk folk rett etter at lysene var tent. Hva skjedde nå, liksom?
Hva er dette?
Eili Harboe, født og oppvokst i Stavanger, nå bosatt på Bøler i Oslo, følger Dibaseys observasjon, men mener at både byen og befolkningen har flere lag – og potensial.
– Det at denne forestillingen kan foregå på Tou, viser at det finnes fasiliteter og folk i byen som vil at ting skal skje. Stavanger har et rikt kulturtilbud, men jeg har et inntrykk av at det varierer litt hvor ofte publikum stiller opp. Det skal ikke mye til før folk her oppfatter noe som rart, sier hun og fortsetter:
– Men kanskje nettopp fordi annerledes ting er blitt introdusert gjennom Rogaland Teater – selve institusjonen – gjør at folk er mer åpne for mer konseptuelle ting som dette.
Så hva er det egentlig som skal foregå på scenen i Maskinhallen lørdag og søndag?
Det er det faktisk ingen som vet. Selv ikke konseptutvikler Dibasey.
– Skulle jeg kokt det ned til noe, så vil det vaere at dere skal se et stykke som heter Diamond Planet, akkurat her, som handler om hvordan vi ikke snakker om ting som skjer ute i verden, forklarer Dibasey.
Kanskje er det protest mot alt det forferdelige som skjer på Gaza, kanskje er det et oppgjør med avstumpede mennesker, hvordan vi er, burde vaert, eller hvordan vi oppfatter ting. Om vi er i stand til å sympatisere med andre – sånn på ekte?
– Enormt påfyll
Det eneste som er sikkert er at forestillingen på søndag ikke blir lik den kvelden før. Innholdet skapes der og da. Ingen replikker er øvd inn. Det er «en improvisasjon med en intensjon», for å bruke Harboes ord, der også publikum har en vesentlig rolle. De som kommer inn i dette lokalet, skal ikke bare sette seg ned og passivt analysere forestillingen. De skal kunne gjøre akkurat det de vil.
Vil du sitte i en av sofaene på scenen, så skal du få lov til det. Vil du sitte i den enslige stolen midt på gulvet nedenfor scenen, ja, så gjør du det.
Konseptet er: Du har full frihet og ethvert innspill er verdifullt.
– For meg er dette nytt, og det er utgangspunktet for at jeg ønsker å gjøre det. For min del drives det av nysgjerrigheten av å gå litt ut av komfortsonen, eller institusjonsteateret som noen kaller det, sier Nina Ellen Ødegård, som spilte sammen med Dibasey i Fanny og Alexander.
– Jeg gjør dette fordi jeg er kjempenysgjerrig på måten Tani jobber på. Og da han fikk med disse menneskene, tenkte jeg: Yes, dette vil jeg gjøre. Det gir et enormt påfyll, sier Harboe.
Det blir igjen snakket om at Stavanger har en annen «vibe» enn Oslo. Det snakkes om kultur, historie, pietisme, om de raske oljepengene, om jaget i hovedstaden, der neste prosjekt oppleves som viktigere enn det de står i, om stresset, usikkerheten.
– Jeg kjenner at jeg puster bedre her. Det kan ha med naturen, landskapet og folk å gjøre. Noen ganger føler jeg at jeg det tilrettelegges for en større raushet her, sier Harboe.
Nettopp på grunn av disse forskjellene mener Tani Dibasey det er viktig å gjøre denne forestillingen her.
– Kanskje i Berlin er dette «zo boring», «zo traditional», men her er det ikke det. Her er dette helt sykt å gjøre. Og det tenker jeg er veldig bra.
Dette er på ingen måte første gang den sarkastiske tegneseriestripekatten Pusur tar sin omfangsrike kropp over til det store lerretet. Men mens filmene fra 2004 og 2006 var spillefilmer med ekte skuespillere og animert katt, er årets variant en fullblods animasjonsfilm i god, gammeldags tegnefilmtradisjon.
Kanskje har litt av Pusurs (Chris Pratt) velkjente sarkasme bleknet noe i overgangen fra tegneseriestriper til familiefilm, men det er fortsatt mye i filmen som vil vaere kjent og kjaert for gamle fans. I en kort prolog som forteller oss hvordan Pusur havnet hos sin kjaerlige eier Jon, er regissør Mark Dindal (Lille kylling, Et kongerike for en lama) innom mange av de tilbakevendende temaene i stripene: Det sterke hatet mot mandager, den like sterke kjaerligheten til lasagne, redselen for edderkopper, den katte-arrogante holdningen til hunden Jølle.
Men er dette nok til en halvannen time lang film? Neppe. Dermed har man jaget den bedagelige innekatten ut på et halsbrekkende eventyr, hvor han blant annet gjenforenes med sin bortkomne far Vic (Samuel L. Jackson). Det hele starter med en kidnapping, og snart er Pusur, Jølle og Vic sendt ut på et oppdrag for å rane en melketransport. Men utsiktene til en gevinst på 1000 liter melk er sekundaert, i kulissene lurer nemlig en ond britisk aristokatt som har en helt egen agenda.
Du skal ikke ha sett spesielt mange filmer av dette slaget før du kan forutse det aller meste av det som kommer til å hende. På en måte hører den nok framfor alt hjemme i den litt ulne «men ungene liker det jo, så...»-kategorien. Men det er heldigvis litt av hvert å glede seg over for oss gamle også. Den har godt stemmeskuespill med et knippe store stjerner i sentrale roller (i hvert fall om du ser originalversjonen), bra humoristisk timing, rause mengder festlige slapstickscener og et vell av nesten-katastrofer i klassisk Tom og Jerry-stil.
Det er ikke spesielt originalt, og det er såpass handlingsmettet og masete at det kan bli krevende å sovne stille mens poden morer seg, hvis det var ditt mål med kinobesøket. Men det er godt håndverk, fint sydd sammen av flinke folk. Og for noen gamle tegneserielesere blir det kanskje også en liten mimrestund.
Kanskje har litt av Pusurs (Chris Pratt) velkjente sarkasme bleknet noe i overgangen fra tegneseriestriper til familiefilm.